Blues, bønner og bot med Maria Liholt. — Har aldri hørt noen synge som henne

Særlig siden jeg har en liten mistanke om at mitt sinne mot Jesus nok kanskje mer er retta mot noen av de som hevder å være hans talspersoner her på jorden, enn mot Jesus selv.

Bots- og bønnedag er en dag for selvransakelse, oppgjør og bønn. En dag hvor man ser innover i seg selv. Og det var nok akkurat det jeg trengte. Bots- og bønnedag er en dag det er lange tradisjoner for å markere i kirken. Men dagen har ikke alltid blitt markert siste søndag i oktober, slik det nå er vanlig å gjøre. Lenge var tradisjonen at man holdt bots- og bønnedag på ulike tider av året, for eksempel i etterkant av ulykker.

— Jeg er bedre på blues en bot

I en forordning under unionstiden med Danmark i 1686 ble det bestemt at bots- og bønnedag skulle markeres hver fjerde søndag etter påske. Og ikke før i 1915 ble dagen flyttet til søndagen før allehelgensdag. Å holde bots- og bønnedag sist i oktober er noe vi nordmenn er nokså alene om.

Det var mange kirker som kunne ha oppfylt mine bots- og bønnebehov denne Oslo-søndagen, men kun en tilbød meg blues og bønnedag. Hauketo og Prinsdal menighet. Og jeg er en slik person som er mye bedre på blues enn på bot. Sånn er det bare. Så jeg bestemte meg for å møte opp. Selv om få ting er lengre enn en reise fra Groruddalen til Prinsdal en søndag formiddag i oktober.

Da jeg kom frem ble det raskt klart at dette var vel verdt reisetiden. Kollektivtrafikken hadde helt på egenhånd bestemt at jeg enten kunne komme alt for tidlig til kirken denne dagen, eller akkurat litt for sent. Ivrig etter å gjøre bot for tidligere synder på forsentkommingsfronten, så valgte jeg det første. Det angrer jeg ikke på.

— Har aldri hørt noen som Maria Liholt

Jeg kom akkurat tidsnok til å få med meg en nydelig liten sangøvelse før det skulle brake løs med blues og bønner. Og der var hun. Maria Liholt. OMG! Maria Liholt. Jeg har aldri hørt noen synge som Maria Liholt, ikke slik som dette. Stående rett foran meg alene og nakent med sangen sin. Kun akkompagnert av et enkelt klaver. Stemmen hennes slår som bølger dypt inn i mellomgulvet mitt. Hun synger Nina Simone. "Nobodys fault but mine".

Tenk om jeg bare hadde kunnet synge som henne. Treffe hver eneste tone helt riktig og legge en hel verden av følelser inn i det man synger. "I had a mother who could pray. If I die and my soul be lost. Nobodys fault but mine." Men når jeg synger så piper det. På alle de feil stedene. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Ikke denne dagen.

På stolene bak meg sitter det et kor. De går ikke frem og avslører at de er et kor før gudstjenesten går mot slutten, men under dekke av deres klare stemmer, så tør jeg. Jeg piper med. Piper meg engasjert gjennom salme nr 342 "Amazing grace". Vi velger den engelske versjonen i salmeboken. Selvfølgelig. Såpass internasjonal er man faktisk på Hauketo. Og salme 470; "Nobody knows the trouble I have seen. Nobody knows but Jesus".

— Jeg overgir meg også

Jeg piper som en av de beste. En verdensstjerne. Slik Maria Liholt burde ha vært det. Hvorfor er det alltid de med det lange blonde håret, og ikke de med dem mest fantastiske stemmene som blir stjerner her i landet? Mens vi går opp til brødet og vinen synger hun med sjelen liggende i tykke folder utenpå seg: "Lord, I surrender". Og jeg overgir meg også. Jeg blir bare sittende og lytte. Nyte.

Prinsdal og Hauketo kirke ble bygget i 1995. Før det stod det en flyttbar kirke der. I 1992 ble den påtent og brant ned. Det som er beskrevet som en ungdom, ble dømt både for denne brannen og for forsøk på brannstifting i Ormøy kirke og et kapell på Kolbotn. Alt dette skjer samme året som den mer omtalte Varg Vikernes brenner ned Holmenkollen kapell.

Inkluderende fellesskap

Etter det gikk det heldigvis av moten å tenne på kirker. Nye Prinsdal og Hauketo kirke er tegnet av arkitekt Arne Sæter. Kirken ligger på en åskam mellom Hauketo og Prinsdal i Lerdalsfaret 7. Omringet av eneboliger, lavhus og høye furutrær. Kirken er bygd i tegl og den har 210 sitteplasser, og huser i tillegg bønnerom, barnehage og kontorer.

Menighetsrådet arbeider under fanen "et inkluderende fellesskap" og det er et slagord de ser ut til å ta på alvor. Senere på kvelden skal det serveres mat fra flere ulike land og verdensdeler i menighetshuset. Dessuten så har de pastamesser. Ja, du leste riktig. Pastamesser. Jeg har ikke deltatt i en, men om reklameplakaten er noe å gå etter, så er det altså en messe hvor man lager og spiser pasta. Kirken driver virkelig med svært mye jeg før dette året begynte aldri hadde mistenkt dem for.

— Er virkelig noen fri for synd?

Men denne søndagen er det altså ikke pasta men blues, bot og bønner som står i sentrum. Og sogneprest Kjerstin Jensen leser fra evangeliet etter Lukas om fariseeren og tolleren, som begge skulle gjøre bot for sine synder. Fariseeren takker for at han i det minste ikke er som de andre. Som tolleren og de andre synderne. At han betaler sin tiende og følger skriften. Mens tolleren kun ser i bakken og sier at han ikke er verdig til å være der. Jesus fremhever tolleren som mer rettferdig, fordi han i det minste var klar over at han var en synder.

Men sognepresten trekker frem at ingen av dem var noen gode forbilder. Ikke han som kun kikket i bakken og ikke han som trodde at han gjorde alt rett, og så seg selv adskilt fra de andre synderne. Hun trekker videre frem at også prester kan stjele. Kanskje er det slik at ingen egentlig bare er det ene eller det andre. Fri for synd eller syndig? Hun trekker også frem at bots- og bønnedagen er et kollektivt prosjekt, noe vi må gjøre sammen. Se i nåde til oss og frels oss alle.

— Mye visdom på postkort også

Og hva så meg meg der i kirken, på bots- og bønnedagen? Jeg som er veldig langt undermiddels opptatt av synd? Riktignok er jeg illsint på mennesker som med vilje skader andre mennesker, og jeg mener at "det du gjør mot den minste av oss, gjør du også mot meg" er et viktig bibelvers man slettes ikke bør bryte. Om det da er et bibelvers. Jeg er egentlig under middels opptatt av bibelvers også.

Jeg har forsøkt å lese bibelen, men jeg datt av lasset allerede i Mosebøkenes slekstanalogier. Heldigvis finnes det mye god visdom på postkort med blomster på. De har lært meg mye. Forståelsen av nytteverdien til bots- og bønnedagen derimot, den kom til meg flytende på en teposelapp.

Tøm deg selv, og la universet fylle deg opp igjen, stod det på den teposelappen. Innpust og utpust. Om du ikke puster ut, så vil du ikke ha rom i deg til en ny innpust. Om du bærer med deg gamle skyldfølelser og ting du ikke får gjort noe med, så har du ikke rom for nye opplevelser. For endring. For å gjøre ting bedre. Neste gang. Å tømme sitt beger. All den vinen alle disse gamle sufipoetene snakket om.

Det handler ikke egentlig om å drikke seg snydens full. Selv om de nok heller ikke var ukjent med det, enkelte av dem. Det handler om å tømme ut alt det gamle. Alt det man ikke lenger har bruk for. Rydde sitt hus. Vaske sitt hjem. Renselse. For å gi plass til nytt liv. Til vekst og til endring. En sufi forstår seg kanskje ikke så mye på synd, men nytteverdien av bots- og bønnedag derimot. Den kan hun egentlig godt forstå.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.