– Jeg tror vårt samfunn hadde vært et bedre samfunn om flere av oss våget å stille spørsmål

Uranienborg var navnet på slottet på øya Ven i Øresund hvor Tycho Brahe hadde sitt observatorium. Og Tycho Brahe drev altså med alkymi og med astronomi og astrologi. Da hans velgjører, kong Frederik, døde så måtte Brahe etter hvert forlate Danmark etter å ha fått yrkesforbud der.

Han endte da opp i Praha etter først ha oppholdt seg en tid i Rostock hvor han faktisk mista en del av nesen sin i en duell. Uranienborg slott ble stående og forfalle, og allerede i 1652 var det revet og borte.

Oslos Uranienborg derimot. Det er ikke det minste forfallent. Det er en av våre fineste bydeler, preget av vakre murgårder, i tillegg til Uranienborg kirke og den lille parken som ligger vis-à-vis kirken.

En nygotisk kirke

Hvorfor Oslos Uranienborg bærer navnet til denne dansken alkymistens slott, får sammen med spørsmålet om hvorfor det står en statue av Hans Nilsen Hauge, indremisjonens far, i parken utenfor kirken, stå ubesvart.

Men jeg fikk god tid både til å fundere over Uranienborg navnet og til å studere Hans Nilsen Hauge, der han stod ensom og forlatt på sokkelen sin i parken. Jeg hadde nemlig sett feil på klokka og var godt over en time for tidlig ute til tirsdagskveldens aftensang, med påfølgende diskusjon om etikk og kristen tro.

Uranienborg kirke er oppført i nygotisk stil og i et hefte kalt Uranienborg-kirken og kunsten, som jeg blir gitt i kirken, så lærer jeg at årsaken til at denne og svært mange andre kirker fra samme tidsepoke er oppført i denne stilen, handler om en overenskomst mellom teologer og arkitekter i Tyskland i 1862.

Der bestemte de at kirker helst skulle bygges slik som dette. Med spisse buer, høye og smale vinduer og høye hvelv. Nygotikken stod i kraftig opposisjon til modernismen og man ønsket å vise kontinuiteten og tradisjonen som kirken representerte.

Vigeland-familien pryder oslokirkene

Uranienborg kirke ble vigslet 2. desember 1886. Den er tegnet av Balthazar Lange og utsmykket av Emanuel Vigeland. Rundt 1930 ble interiøret omgjort, og kirken ble slik den fremstår innvendig i dag, formet av arkitekt Arnstein Arneberg.

Familien Vigeland har fulgt meg på denne kirkereisen jeg er på. Jeg har møtt sønnen Per med hans slående vakre freskomalerier og datteren Marias glassmesterkunst vant hjertet mitt i Lovisenberg kirke. Og her inne i Uranienborg så møter jeg altså far selv, Emanuel. Broren til han med de mange nakne statuene i parken.

Og han kan sine saker, han far selv. Glassmaleriene, som sammen med hans glassmalerier fra Oscarskyrkan i Stockholm fremstår som hans hovedverk, minner mye om Marias i fargevalg og bruk av skriftstykker, men de er mer dramatiske i farge og uttrykk enn hennes. Kanskje mer maskuline.

Også altertavlen er tegnet av Emanuel Vigeland. Den er laget i Italia av mosaikk og fremstiller Jesus som troner over regnbuen. Han har utstrakte hender, som hans blod drypper av. Blodet faller ned i livets vann som han ber folk drikke av. En tolkning av nattverden. I bakgrunnen kan man skimte omrisset av byen som skal stå i Guds fullendte rike.

Knelende engler ønsker meg velkommen

Det er satt opp et gitter foran alteret i Uranienborg kirke. Dette er uvanlig i en protestantisk kirke, men samtidig så er ikke dette et gitter som er ment å stenges. Det er et gitter med en åpen port som er ment å lede mennesker til den sanne kristne tro.

Over gitteret henger det trefigurer av Jesus mor, Maria, Jesus selv på korset og disippelen Johannes. Øverst ser vi engler som kneler foren en praktfull tom stol. Den er tom fordi gud selv er usynlig og slik ikke kan bli avbildet som menneske på en trone.

Også lampettene i koret er formet som knelende engler. Etter en oppussing så ble det to knelende engler til overs også. De står nå som lysbærere ved inngangen og ønsker oss velkomne.

Ingenting i kirken er tilfeldig

Jeg besøker Uranienborg en tirsdag kveld. De har lovet meg aftensang, med påfølgende diskusjon om etikk og kristen tro. Dette er ikke ett arrangement, men to ulike. Meningen er nemlig at man skal føle seg velkommen til å delta i diskusjonen uten å føle seg forpliktet til å delta i kirkelige handlinger. Derfor er det oppdelt. Man kan delta i det ene eller i det andre, eller om man ønsker, i begge to.

Først er det aftensangen. Vi samles i koret. Der er det noen få oppsatte stoler hvor det er lagt ut ett eksemplar av salmeboken, jeg nå har lært meg godt å kjenne, og ett eksemplar av en bok jeg ikke tidligere har sett. Den er grønn og bærer tittelen "tidebønn".

Ingenting i kirken er tilfeldig. Det finnes et system, rutiner og en bok for det meste. Også for tidebønner. Ikke det at det hjelper meg særlig. Jeg er ikke så flink til å finne frem i disse bøkene. I alle fall ikke til riktig sang til riktig tid og med riktig tone.

Denne gangen leser de fra tidebønnsboken, synger en salme, ber fadervår; som jeg ennå ikke har lært meg på hverken bokmål eller nynorsk (de har nemlig fornya fadervår siden jeg måtte pugge det på barneskolen). Min halting til tross. Vi kommer oss gjennom.

Mennesket er en ulv

Mennesket er en ulv mot mennesket, åpner Arne Fauske, som er teolog fra Universitetet i Oslo og prest i Den Norske Kirke, diskusjonen med. Han sier selvfølgelig også hvem dette er et sitat av, men når jeg forsøker å finne ut hvem det var som sa disse vise ordene, så sender Google meg rett inn i den evig pågående diskusjonen om mennesker og ulv.

De diskusjonene går svært langt i å dokumentere påstanden om at mennesket er en ulv mot mennesket, men de bringer meg ikke nærmere en opphavsmann til sitatet. I stedet for å bruke uker og dager på å bla gjennom side på side med hysterisk skrift om ulv og mennesker så tar jeg derfor frem den andre siden av menneskenaturen.

Godheten mennesket også kan vise til mennesket, og jeg bestemmer meg for å være snill mot meg selv. Jeg trenger ikke å vite hvem som sa at mennesket er en ulv mot mennesket. Jeg kan la det ligge. Og om du absolutt trenger å vite det, så kan du møte opp i Uranienborg kirke tirsdag 9. oktober klokken 19.30 og spørre Arne Fauske selv. Han vet det.

Etikk er livsvarig arbeid

Og når du først er der, så kan du like godt velge å sette deg ned å delta i diskusjonen. Det er nokså lærerikt i grunn. Dette med etikk og kristen tro.

Godt og ondt er ikke målbare ytterpunkter som står mot hverandre på en lineær skala. Godt og ondt er naboer. Godt og ondt bor i oss alle og er rundt oss alle. Alltid.

Etikk handler om å bli kjent med oss selv og vår egen natur, slik at vi ikke går i fellen og blir en vi ikke har lyst til å bli. Det er et intenst og livsvarig arbeid. Noe vi aldri blir ferdig med. Men det er også et arbeid vi alltid kan ta opp og begynne på. Noe det aldri er for sent å ta tak i, sier vår innleder og forsøker med eksempler å vise hvordan dette er sant.

Hvem er vår neste?

Deretter tar han frem dagens bibeltekst, teksten om den barmhjertige samaritan, og utfordrer oss til å virkelig gå inn i teksten og lese, forstå og så reflektere. Hva betyr denne teksten i vårt eget liv? Hvem er vår neste? Hvem er vi ment til å skulle hjelpe på veien?

«Hvem av disse synes du viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?», spurte Jesus den lovkyndige, etter å ha først fått opplest loven som sa «du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv». Og etter å ha blitt fortalt at de man skulle tro var ens neste, en prest og en levitt, begge hadde sett den nødlidende mannen, men gått forbi.

Kun samaritanen, en mann fra et sted og av en klasse som selv var sett ned på og hånet i samfunnet, stoppet opp og hjalp mannen. For å besvare Jesus spørsmål, så holdt det ikke med å se på hvordan ting burde være etter loven eller hvordan man tror ting er eller hvordan de en gang var.

Vi burde reflektere mer

Man må se hvem som i realiteten viser seg å være ens neste. Ikke hvem som snakker om at man burde være det. Akkurat slik Knut Arild Hareide må ha gjort det før han holdt sin tale og bestemte seg for å gi et råd om å gå til venstre.

Han har gjort opp status, akkurat slik Jesus bad ham gjøre det, og sett på hvem som egentlig er hans neste. Hvem jobber egentlig for å skape det verdibaserte samfunnet han vil ha og hvem gjør ikke det? Det er nesten så man skulle tro at Hareide har vært i kirka og lært om etikk og kristen tro og virkelig sett hvem som egentlig er ens neste.

Tiden vi har til rådighet går fort. Det er spennende å sitte slik i fellesskap og reflektere over viktige spørsmål. Jeg tror det er noe som vi gjør alt for lite av i vårt samfunn. Jeg tror vårt samfunn hadde vært et bedre samfunn om flere av oss våget å stille spørsmål i blant. Reflektere og se på ting med nye øyne. Ikke bare alltid tro at vi selv vet alt fra før. Det tar jeg med meg ut fra mitt besøk i Uranienborg kirke.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.