Kampen om Tøyen: – Nå lurer vi på om Tøyenløftet kom for å skyve oss ut, ikke løfte oss

Teksten under er et utdrag fra boka Getto, utgitt på Res Publica forlag. Boka hander om Oslo, drabantbyene og begrepet Getto, et begrep som ofte brukes bevisstløst i den politiske debatten.

Øyvind Holen

Øyvind Holen er journalist og forfatter. Hans siste bok er Getto.

«Oslo er blitt en by med internasjonale trekk. Innvandrere, fattige kunstnere og studenter jages ut av byen», skrev Aftenposten om Grünerløkka, Grønland og Gamlebyen i 2000.

• Les også: Barsjef Manfredo skriver bok fra Cacadou i Torggata for dekke husleia. Se han fortelle om hverdagen sin

Etter over 20 år med debatt om «gettoskoler» våknet Tøyen-senteret omsider til liv i 2015, da det nye utestedet Postkontoret flyttet inn i lokalene til det nedlagte postkontoret. Dette var starten på en snuoperasjon som minnet om Grünerløkka i 1990-åra og strøket rundt Youngstorget i 2000-åra, men også på Tøyen begynte beboere raskt å murre i krokene om gentrifisering.

Kunstnere skrev bekymret på Facebook om grünerløkkafisering, forskere savnet sosial boligpolitikk, mens bydelens eldre klaget over nye kafeer som bare var for «ammende kvinner og menn som skulle ønske de kunne amme».

Lavtlønnede og innvandrere ble skvist ut

«Gentrification heter det på engelsk, og er nærmest umulig å oversette til norsk», skrev Aftenposten om Grønland i 2005. Fem år senere dro samfunnsgeograf Tone Huse «gentrifisering» ut av forskerordboka med den brageprisbelønte boken Tøyengata.

Boka hennes handlet blant annet om hvordan lavtlønnede og innvandrere ble skvist ut av sine bydeler i Oslo indre øst, samtidig som strøkene bare ble mer populære som bolig-, arbeids- og utelivsområder. Gentrifisering er nærmest det motsatte av gettoisering.

Tøyen ble en delt bydel

Historien om «Nye Tøyen» har flere begynnelser, men la oss starte i 1998, da Aftenposten kom med følgende forsiktige spådom: «kanskje tør noen å bygge utested på Tøyen, en kafé, kanskje, som ikke er forbeholdt taxisjåfører». Samtidig flyttet somaliske Arifi Mohamoud Ali, styreleder i Tøyen foreldregruppe, inn i en kommunal bolig like ved Tøyensenteret.

– Da jeg flyttet til Tøyen, var det mange nordmenn som bodde i området, men de flyttet ut, og etter noen år var det bare barn av innvandrere igjen på skolen, fortalte Ali da jeg intervjua henne i 2017.

Hun har hatt alle sine åtte barn på Tøyen skole og bodde i en fireroms kommunal leilighet i Hagegata til 13 500 kroner måneden. Året etter ble leilighetene i blokken hennes lagt ut for salg, og Ali fikk tilbud om å kjøpe den til 80 prosent av markedsprisen. Det hadde hun ikke råd til.

«Da Tøyenløftet kom, var vi alle glade og oppstemte. Men nå lurer vi på om Tøyenløftet kom for å skyve oss ut, ikke løfte oss», sa hun. Tøyen på 2000-tallet er blitt en delt bydel. Nedre Tøyen er Oslos fattigste delbydel, med 64 prosent av barn i familier med vedvarende lavinntekt, og i snitt vokser 56 prosent av Tøyen-barna fortsatt opp i fattigdom.

Boligene blir for dyre

De stadig dyrere boligene ble i økende grad kjøpt av unge nordmenn i etableringsfasen, men mange flyttet videre da barna kom i skolealder, slik at Tøyen skole fortsatt er en av osloskolene med høyest andel elever med innvandrerbakgrunn.

Tøyen Torg er i dag kommersielt gentrifisert, det vil si at de fleste nye tilbudene retter seg mot de nye gruppene som har inntatt området. Lavinntektsgrupper har ikke lenger råd til å kjøpe leilighet i Gamle Oslo, og rundt torget ble også de kommunale boligene færre.

I 2015 ga Heidi Marie Kriznik ut den vesle boka Den delte byen, om et forestilt livsløp til to jenter oppvokst i hver sin bydel, Slemdal i Vestre Aker og Enerhaugen på Tøyen. Førstnevnte har medfødte fordeler på de fleste sosioøkonomiske områder, for etter at de økonomiske forskjellene mellom oslofolk i flere år var blitt mindre, hadde de bare økt i løpet av 18 år med borgerlig styre i Oslo.

Innvandrerbarn utgjorde tolv prosent av alle oslobarn i perioden 2011–2013, men over tre fjerdedeler av de 16,5 prosentene som kategoriseres som «barnefattigdom» i hovedstaden har innvandrerbakgrunn.

Episenteret for alle slags problemer

Bydel Gamle Oslo hadde i 2015 like mange kommunale boliger som Nordstrand, Frogner, Nordre og Vestre Aker til sammen, samtidig som tall fra Statistisk sentralbyrå viste at verdien på blokkleiligheter hadde økt med 600 prosent siden 1992.

Resultatet er et økende klasseskille, med velstående unge og småbarnsfamilier som bruker torget på dagtid, og en stadig fattigere underklasse i de gjenværende kommunale leilighetene, slik at uteområdene på Tøyen på kveldstid preges av barn og ungdomsgjenger. Kriminaliteten kan fortsatt være eksplosiv og voldelig i enkelte miljøer.

Da Tøyengata ble utgitt i 2010, bodde fortsatt mange norskpakistanere i området, mens det i dag bare er igjen 1397 i hele Gamle Oslo. På Nedre Tøyen er det bare igjen 113. Mange flyttet videre til rekkehus eller villa, i Søndre Nordstrand, på Stovner, rundt Lillestrøm og Lørenskog – og ikke minst på Furuset.

For innvandringskritikere er Furuset blitt selve episenteret for alle slags problemer. Mye fordi det bor mange pakistanere der.