Slik er det å være en 52 år gammel iraker som jakter jobb i Oslo

Ali kom ikke til Norge for å drive dank.

Ali Ibraheem Safi (52) flyktet fra Irak til Oslo. Etter 15 år som frisør i VG-passasjen, tok han en bachelorgrad i religionshistorie på universitetet, med fokus på midtøstenkultur og politikk. Nå vil han hjelpe andre innvandrere og flyktninger, men får ikke jobb.

— Jeg mener ikke at jeg er den magiske løsningen, men jeg føler at jeg har en del å bidra med, og vil gjerne bruke min kompetanse på riktig måte, sier Ali Ibraheem Safi.

Ali kommer fra Basra i sør-Irak, men i 1991 flyktet han fra Saddam Husseins regime. Et opprør mot diktatoren ble brutalt slått ned, og Ali gikk til amerikanske soldater i Basra som var der på grunn av Gulf-krigen. De sendte ham til en flyktningeleir i Saudi Arabia.

Tre år senere, i slutten av 1994, kom han seg til Oslo som kvoteflyktning. I dag bor han på Grünerløkka, med kone og tre barn mellom ni og nitten.

Ali forteller litt om seg selv, og hva han er på utkikk etter:

Kona jobber i Norad, så de er akkurat tilbake fra tre år i Afrika. Men å finne jobb med innvandrere her, har vist seg å ikke være så lett.

— Det er veldig mye oppmerksomhet rundt Frps program og forslag til integrering. Men jeg synes det er en veldig stor integreringsressurs som ikke blir brukt, og det er nemlig selve flyktningene, sier Ali.

Studerte på bussen

Etter at han var ferdig med norskstudiene på Rosenhoff skole på slutten av 90-tallet, ville Ali komme raskt i jobb.

Alis drøm i Irak hadde vært å bli frisør, men det kostet 5000 kroner å studere til frisørfaget i Oslo. Det var alt for mange penger for en flyktning fra Irak. Heldigvis fikk han låne av venner, tok svennebrev i herre- og damefrisør, og fikk utplassering hos frisøren Look at Me i VG-passasjen. Etterhvert ble han ansatt.

Ali fortsatte som frisør i VG-passasjen i hele 15 år, helt til han hadde fullført fag i bacheloren i religionshistorie på Universitetet i Oslo. For å komme inn på universitetet studerte han til privatisteksamen på bussen fra leiligheten på Holmlia til frisørjobben i VG-passasjen, slik at han fikk studiekompetanse.

Likevel står han nå altså uten jobb, og drømmer om å få muligheten til å bruke erfaringene sine til å hjelpe andre flyktninger.

I mellomtiden kan han i tillegg ikke gå tilbake til frisørjobben på grunn av en liten kneoperasjon som ikke er veldig problematisk, men gjør det vanskelig å være på beina hele dagen.

Unge innvandrere som blir kriminelle

I Oslo har Ali bodd på Grønland, Tøyen, Holmlia, og til slutt Grünerløkka. Særlig på Holmlia opplevde han hvordan barn og unge, først og fremst de med innvandrerbakgrunn ifølge Ali, lett kan falle utenfor og havne i kriminelle løpebaner.

— Jeg føler jeg kan bidra med mine personlige erfaringer som flyktning, mine erfaringer fra særlig Holmlia, og på grunn av studiene jeg tok på universitetet.

På Holmlia spilte Ali fotball i det lokale "old boys"-laget, og var aktiv i styret i Holmlia sportsklubb før kneoperasjonen. Der prøvde han å få innvandrerforeldre til å delta i dugnader og møte opp på møter, og opplevde at foreldrene kunne gjort veldig mye mer enn de gjør nå.

— Mange unge innvandrere faller ut av skolen, mange driver med småkriminelle ting i veldig ung alder. Jeg tror at mange av disse problemene hadde blitt unngått hvis familiene ble satt på riktig spor. Og som sagt, jeg har ingen magisk løsning, men jeg vet hvilke knapper man skal trykke på.

— Jeg kjenner noen som snakker perfekt norsk, men ikke har de riktige kunnskapene om samfunnsnormer og kultur, og da synes jeg det er veldig vanskelig å komme videre med deg selv, eller med barna dine hvis du har barn.

— Jeg vet hvilken utfordring det er

— Jeg synes faktisk også at mine 15 år som frisør ga meg utrolig mye kunnskap om hvordan å forstå og kommunisere med mennesker. Som frisør møter du veldig mange forskjellige typer mennesker, og det ga meg enormt mye kunnskap og har gjort meg til en veldig god lytter - selv om jeg snakker mye akkurat nå!

Han har søkt på jobber innen tre temaer: innvandrere (han har søkt seg til asylmottak og aktivitetshus), skoleassistent og aktivitetsskole, og tolk.

— Mitt største ønske er å kunne jobbe med integrering, som passer veldig fint til min kompetanse. Jeg vet hvilken utfordring det er når du kommer til et nytt land, skal lære et nytt språk, og klare deg i ditt nye samfunn. sier Ali.

— Integrering alltid aktuelt i Oslo

— Integrerings- og innvandringsspørsmål er alltid aktuelle, særlig her i Oslo. Vi ser for eksempel at på enkelte skoler og steder er det et ganske stort antall folk fra Afrika og Midtøsten, og da trengs det litt ekstra arbeid og kunnskap.

— Jeg starter gjerne forsiktig. Praksis går fint. Men målet er integrerings- og innvandringsspørsmål. Studiene mine i religionshistorie ga meg et veldig godt innblikk i hvilke livssyn man har, og hvordan man kan møte eller komme frem til folkene som har opplevd og har en annen tradisjon og kultur enn den vi har her i Norge.

Vil få innvandrere på riktig spor

Ali synes at tilbudet til innvandrere er veldig mye bedre i dag enn da han kom hit på 90-tallet.

— Men likevel, reglene og tiltakene er ikke nok. Det trengs det bittelille ekstra for å forstå hvordan man setter i gang de tiltakene og reglene for å komme raskest mulig til målet. For å få voksne og særlig barn på riktig spor med jobb og videre utdannelse. Jeg vet det ikke er lett, men det er ikke umulig.

— Jeg kom tross alt hit med ingen utdanning, og nå sitter jeg her med svennebrev og bachelorfag i religionshistorie. Jeg mangler exphil og exfac, slik at jeg har 160 studiepoeng og ikke de 180 som kreves for en fullstendig bachelor, men jeg fikk A i bacheloroppgaven, sier han.

Frustreres av kommunebyråkratiet

Ali tror at noe av grunnen til at han sliter med å skaffe seg relevant jobb, er at "markedet generelt sett er veldig tregt nå". Men i tillegg føler han at det er vanskelig å nå frem i kommunebyråkratiet.

— Det jeg sikter mot går for det meste på kommunalt arbeid, og akkurat der møter jeg veldig mye byråkrati. Folk snakker med deg, men vil ikke høre. De ber deg om å sende en mail, men så får du aldri svar, sier han.

— Jeg har kontaktet og besøkt mange steder. På fredag hadde jeg et møte med sjefen for Aktivitetshuset K1 på Tøyen, og det var den eneste positive person som hadde tid til meg. Hun lovet ikke noe, men skulle se nærmere på eventuelt praksisplass.

— Jeg sa at jeg ikke har noe problem med det, at jeg kan gjøre hva som helst - vaske, lage kaffe. Selv om jeg er 52 er jeg fortsatt sterk og kan gjøre masse fysiske ting, og på et slikt flerkulturelt aktivitetshus føler jeg at jeg kan bidra masse hvis jeg får sjansen, sier Ali.