Thee Yezen
Thee Yezen Al-Obaide fra organisasjonen Salam talte under regnbuemesse i Oslo domkirke under Pride-festivalen. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Applausen ville ingen ende ta da den homofile muslimen hadde talt i kirken

— Den skjeggete, muslimske, homofile mannen sto på talerstolen i Domkirken. Da fikk jeg tilbake mitt eget perspektiv på kirken.

Oslo Pride og besøk på regnbuemessen stod i fare for, for meg, å komme i skyggen av mitt eget lille kirkedrama. Men så stod han der på Domkirkens talerstol, den skjeggete muslimen og med ett fikk jeg perspektivene satt tilbake på plass igjen. Kirken er idag et romslig rom. Det er høyt opp til taket.

Jeg ble aldri utstøtt fra kirken. Jeg var en av dem de ikke hadde noen store forhåpninger til i utgangspunktet. Og jeg var ikke alene. De fleste var sånne som meg. Åket. De som kirken hadde ansvaret for, men som de fra børjan av visste at nok var mest av det fortapte slaget uansett, selv om de selvfølgelig skulle gjøre et forsøk.

Tråkket indremisjonen på tærne

Det er jo det gode kristne gjør, tross alt. Men det beste hadde nok vært om de kunne separere oss helt fra den gode flokken, helst allerede ved dåpen, slik at vi ikke lurte noen av dem de hadde forhåpninger til med oss ut på den breie vei. Den var litt vanskelig for dem lell dette her, tanken på at deres kjære barn skulle vokse opp sammen med oss, ungene der ute.

Bertine Zetlitz
Bertine Zetlitz opptrådte før Thee Yezen entret talerstolen i Domkirken. Foto: Kjersti Opstad

Akkurat slik vi nå ser enkelte muslimske foreldre streve, og synes at det er vanskelig å skulle la sine barn vokse opp med påvirkning fra de samme, ugudelige, ungene der ute i gata. 

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Jeg hadde helt glemt den følelsen. Det er så lenge siden sist jeg var den store stygge ulven i en religiøs sammenheng. I noen sammenhenger egentlig. Det er rart å plutselig være tilbake. Men etter at jeg tråkka indremisjonen på tærne så har jeg virkelig fått føle på hvilke krefter som også bor i kirken. Han hadde virkelig rett, gamlepresten som jeg møtte i Tonsen kirke, da han forsøkte å fortelle meg om hvilket enormt spenn som finnes i kirka vår.

Han mente spennet var det beste ved kirken. Jeg er mer troende til å si at spennet er det som holder oss borte. Vi, de andre, vi som også hører kirken til, men som holder oss på avstand, på trygg og god avstand. Vi som har blitt brent før.

— Alt jeg gjorde var å sitere ordrett

Til nå i dette prosjektet har jeg vært heldig å fått kjenne på det gode, det fantastiske, det inkluderende. Det som ønsker deg velkommen. Det har vært godt og jeg tror på dem. Jeg tror de mener det. På ordentlig. Jeg tror de har plass til meg. Til oss.

Men den siste uken har jeg blitt påminnet om hva som også er der ute. Jeg har en innboks, et kommentarfelt, fulle av påminnelser. Stråmenn høyere enn Ammerudblokkene og pekefingre så kalde som is. Påminnelser om hvem jeg er. Om at jeg er en av de andre. En av de på utsiden. Langt der borte på den breie veien…

regnbuemesse domkirken
Den røde løperen var skiftet ut med en regnbuesløper under gudstjenesten i Domkirken da Oslo Pride ble arrangert. Foto: Kjersti Opstad

Jeg har vært uetisk, uærlig, jeg har ikke forstått og jeg har ikke gjort rett, mot en av deres egne, selv om alt jeg egentlig gjorde var å sitere ham. Ordrett.

Men det er greit. De er  gode folk. Ekte, gode og fine folk. De på den breie veien. Min Gud skinner like sterkt gjennom deres øyne. Ofte sterkere. Og min Gud har alltid vært for romslig til å passe inn på den smale sti. Det fantes alltid så mange fine folk det ikke var plass til, når stien smalnet seg til og ble trang.

Stappfull regnbuemesse

Denne dagen sitter jeg i en smekkfull domkirke omringet av den gruppen kirkens folk virkelig fordømte og ikke ville vite av. Homofile. Skeive. Jeg er på regnbuemesse, fredag ettermiddag under Pride. Kirken er stappfull. Det har vært en lang kamp de har kjempet, de som har fått dette til. En beundringsverdig kamp. Kun for å få lov til å være den de er født til å være.

For kun få år siden ville dette ha vært en umulighet. Fullstendig utenkelig. Mange steder er det det enda. I enkelte land er homofili forbudt ved lov, akkurat slik det en gang var det her. Forbudet mot homofili ble faktisk ikke opphevet før året før jeg ble født. 1972. Tenk det.

Ekteskapsloven som likestilte homofile kom ikke før i 2009. Og vigselsliturgien som lar likekjønnede par gifte seg på lik linje med flerkjønnede par ble ikke vedtatt før i januar i 2017. Den er ikke engang 2 år gammel. Det har vært en lang kamp, men nå er vi her. Nå er vi på plass i Domkirken. Nå feirer kirka regnbuemesse.

Nå har kirka stand… På Pride. For en vei de har gått. For en enorm vei de har gått og så godt det er at de har gått den. Det setter så mange fri fra så mye sorg og så mye smerte. Jeg ble aldri utstøtt fra kirken. Jeg gikk trampende ut selv, på trass, da de tråkket mine verdier litt for nær. Og jeg lærte tidlig at min Gud er der jeg er. Alltid. Kirken eide ikke min Gud. Og den vissheten gjorde meg arrløs.

Holdt gudstjeneste i skjul

Men i denne kirka, idag, der sitter sårene dypt og arrene er vonde å bære. For mange. Og jeg har ikke sittet lenge der inne før jeg helt glemmer mitt eget lille drama og begynner å lytte og føle på det som skjer rundt meg  isteden. Tenk at de holdt gudstjeneste i skjul gjennom alle disse årene.  Menneskene i Åpen kirkegruppe. Det er tro. Det er styrke. Det er hengivenhet.

regnbuemesse
Prest Petter Normann Dille og Domkirken holdt en spesiell messe da Oslo Pride ble arrangert. Foto: Kjersti Opstad

Når du i alle disse årene holder gudstjeneste i skjul fordi kirken ikke aksepterer den du er. Den du er født som. Når du blir fortalt om og om igjen at du ikke er god nok. At den du er er feil. At Gud mener at du er feil. Da er det styrke i å komme tilbake. I å tilgi. Da er det en gave og en fest å få lov til å være tilstede når de kommer tilbake.

— Vi måtte holde gudstjenester i skjul i alle disse årene, sier representanten for Åpen kirkegruppe, og nå står jeg her i Domkirka og jeg kjenner ikke skam engang.

Og så bryter han ut i et digert smil mens salen klapper. I Åpen kirkegruppe finner du helt vanlige, helt normale mennesker, sier han, slike som meg. Og vi trengs også idag. Og så forteller han om et eldre lesbisk par som går i gruppen, men som ikke har turt å fortelle til menneskene i frikirken de går i at de endelig har gifta seg. Det som skulle ha vært en festdag. Det forblir skjult. Også i 2018.

Smertefull prosess

— Temaet for årets Pride er familie, sier prest Petter Normann Dille, og minner oss om de mange som ved å komme ut av skapet, ved å fortelle hvem de er har mista sin familie. Å bli støtt ut er noe av det vondeste et menneske kan oppleve og i dette rommet er det mange som har opplevd å bli utstøtt både fra kirke familien og fra sin biologiske familie, sier han.

Thee Yezen domkirken
Thee Yezen fortalte om sitt liv under regnbuemessen i Domkirken. Foto: Kjersti Opstad

Og så siterer han Jarl Wåge som i en kronikk i forbindelse med Pride i år skriver at «hver eneste en som våger seg ut i gatene har vært igjennom en lang og ofte smertefull prosess».

For mange går det bra å komme ut, men for mange går det også ikke bra. Med skam, avvisning og ensomhet som følge. Dille viser til den amerikanske borgerrettsaktivisten og teologen James Cone som sa at man måtte forstå korset i lyset av det som skjedde i lynsjetrærne. Ser du noen som lider så er det din plikt å gå og bære korset sammen med dem. La de ikke bære alene!

Det er godt å kjenne på at kirken nå har tatt et klart og tydelig standpunkt om at det ikke lenger skal skje. At man ikke lenger skal støtes ut og være annenrangs fordi man er født med en annen seksuell legning enn hetorfile har.

Jeg har tidligere denne uka sett bilder av biskopen min, Kari Veiteberg, stå på stand inne i Pridepark i Spikersuppa. Det varmer meg. For en oppreisning, for et signal det sender til de mange som har blitt skjøvet til side og kastet ut. Det har skjedd en revolusjon i kirka. En regnbuerevolusjon, men den har kosta og den har splitta. Flere prester sa opp i protest da de måtte vie likekjønnede par på lik linje med heterofile.

Bertine Zetlitz på kanten

Det har blitt holdt regnbuemesse i Domkirken under Pride-festivalen i mange år allerede. Men det har vært en lang vei dit. Petter Norman Dille ber oss identifisere de som lider i dag. Hvem bærer korset idag?

Og da, etter at Bertine Zetlitz har sunget om å være på kanten, så kommer han omsider opp, den skjeggete muslimen. Thee Yezen Al-Obaide fra organisasjonen Salam. Og mens han snakker så gjør jeg noe jeg aldri før har gjort i kirka. Jeg griner. Jeg griner, Yezen snakker og når det er over bryter den lengste og kraftigste applausen jeg har hørt i en kirke ut. Han sier noe viktig som det er verdt å høre på, denne skjeggete muslimen fra Salam.

Thee Yezen
Applausen ville ingen ende ta i domkirken etter Thee yezens tale. Foto: Kjersti Opstad

Jeg har sagt det lenge. Jeg har ropt det lenge. At flere burde lytte til ham, og hans perspektiv, og ikke minst burde flere tre støttende til og gi midler til Salam. De trenger dem, sårt. Det er en veldig viktig jobb de holder på med.

Yezen snakker om de ulike miljøene han har vært i, og som alle skjøv ham som homofil og muslim ut. Først hans egen familie som var arabiske nasjonalister, men ikke spesielt religiøse, og som i likhet med nasjonalister flest hadde et meget anstrengt forhold til homofile. Han måtte vokse opp med mye homohets, Yezen, og han bestemte seg tidlig for at homofil, det ville han iallefall ikke være.

— Ufattelig viktig stemme

Deretter søkte han ut i det religiøse miljøet, men også her møtte han homohatet, selv om han, da han leste de religiøse tekstene, fant en Gud som kunne elske også ham, akkurat slik han var, så var det ikke den tolkningen, den Guden, de snakket om rundt ham. Hva så med det homofile miljøet? Der måtte han da kunne høre hjemme? Men også der møtte han hatet. Denne gangen fordi han var muslim.

Han fortalte så levende, Yezen, om sitt liv og om den veien han har gått for å finne frem til seg selv. Han er bærer av en slik sterk historie. En historie som får de som hører den til å lytte og kjenne og forstå. Hans stemme er så ufattelig sjelden og viktig. Ham er det vår felles jobb å ta vare på.

Tidligere i år stod han endelig frem og ble åpen, også offentlig, om sin legning og her om dagen viste han jaggu frem kjæresten sin også. Og jeg ser det gjør ham godt. Å ikke må bære på hemmeligheter, å ikke måtte leve i skjul er gjør mennesker godt.

— Vår jobb er å bære korset

Det er viktig. Slik det også er viktig å kunne være seg selv i sin tro og i sin religion. Man skal ikke behøve å gi opp troen for å kunne leve som den man er innerst inne.

Derfor er Regnbuemesse fremdeles viktig, og vil være det lenge, og derfor må vi alle også bidra til å løfte frem Yezen og Salam. Vi må finne de som bærer korset og vi må bære med dem. Det er ikke for mennesker å dømme over hvem det er rom til på troens vei. Ikke i kristendommen og heller ikke i islam.

Vår jobb er å bære korset sammen med dem som lider. Det er alt. Vår jobb er å gjøre andres lidelse mindre.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer