Aftenposten om Hausmania-forestilling: Hvordan har vi det egentlig?

I et land der antidepressiver øker i takt med oljefondet, er Antiteatret på Hausmania utvilsomt inne på noe, skriver Aftenposten.

– Det er 17.mai, det spises pølser, drikkes Bulmers og puttes snus under leppa med bunadsstakken på. Så reiser en av festens gjester seg plutselig: Han vil at alle skal snakke om hvordan de egentlig har det, skriver Aftenpostens teateranmelder Per Christian Selmer-Anderssen i papirutgaven av avisen.

Selmer-Anderssen ruller en firer etter helgas premiere på Antiteatrets egenskrevne forestilling Det går bra. Teatergruppas forestilling går på Grusomhetens Teater på Hausmania.

Improvisasjon om unge voksne

— Idèen til forestillingen var å lage teater om vår generasjon. Vi startet med å åpne oss for hverandre og legge kortene på bordet. Gjennom improvisasjoner med skuespillerne, der de tar utgangspunkt i seg selv, setter vi rammene for hva slags teaterforestilling dette blir, sier regissør Even Torgan.

Han synes det alt for sjeldent lages teater om de unge voksne.

— Det har vært interessant å dykke ned i «oss» som karakterer og det er utrolig tilfredsstillende å se at resultatet inneholder biter av oss alle, sier han.

Ifølge Aftenposten hadde fans kommet helt fra Korea for å se Skam-skuespiller Tarjei Sandvik Moe på scenen.

Deprimerte, men privilegerte

– Det karakterene har til felles er at de er nesten like deprimerte som de er privilegerte, skriver anmelderen. – I et land der antidepressiva øker i takt med oljefondet, er Antiteatret utvilsomt inne på noe, mener Aftenpostens anmelder.

– Antiteatret satser alt på at vi blir glade i disse karakterene, og at dette skal bære stykket fremover av seg selv. Og lenge er dette nok. Særlig Mathilde Skarpsno Jacobsen viser en dramatisk reise i sin storesøsterkarakter, skriver Aftenpostens anmelder, som mener hun gjør at disse scenene ikke blir pedagogisk fjernsynsteater fra 1993.

Uferdige karakterer

– Men flere av de andre karakterene virker uferdige, mener teateranmelder Selmer-Anderssen. – Det er ikke egentlig skuespillernes feil, det er mer det at de aldri blir en del av historien, skriver han, som mener mye kunne vært løst om rammen rundt forestillingen hadde vært klarere.