Fakhra Salimi, leder for Mira-senteret og dronning Sonja idet dronningen forlater Melahuset, der dronningen var til stede på Empowerment-frokost med minoritetskvinner, 8.mars i år Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Fakhra Salimi, leder for Mira-senteret og dronning Sonja idet dronningen forlater Melahuset, der dronningen var til stede på Empowerment-frokost med minoritetskvinner, 8.mars i år Foto: Berit Roald / NTB scanpix

MiRA-senteret 30 år: – Vi har tredje verden også i første verden, sier Fakhra Salimi

– I 30 år har jeg fått merkelappen innvandrerkvinne, muslimsk kvinne og pakistaner. Jeg har kjempa mot og gjort de tingene jeg har lyst til, nettopp for å vise at jeg ikke lar meg fange av merkelapper, sier Fakhra Salimi.

Publisert Sist oppdatert

Fakhra Salimi er leder for MiRA - Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn og har kjempa for minoritetskvinner i Norge i mer enn 30 år.

Hun kom til Norge fra Pakistan i 1979, 22 år gammel. Da hadde hun bak seg flere års politisk aktivitet på venstresida, i ei tid da det var stort opprør blant studentene ved universiteter og høyskoler i Pakistan. Situasjonen ble vanskelig for den unge studentaktivisten Fakhra, og hun flyttet til Norge hvor broren bodde og hun kom inn på Universitetet i Oslo.

– Oslo var som en landsby. Når en kommer fra en by med så mye støy, er det underlig å komme til et sted der det er så stille at du kan høre dine egne fottrinn, sier hun.

Fakhra kom til Norge i juli, og opplevde for første gang at det aldri ble natt. – Det var kjempefascinerende.

Jobbet på Freia sjokoladefabrikk

Hun engasjerte seg i det som foregikk blant studentene og ble med i Foreign Students' Union. I Oslo fikk hun også sin første arbeidserfaring, som sommervikar på Freia sjokoladefabrikk.

– Jeg hadde aldri jobba før. I Pakistan arbeider du ikke når du studerer, det er foreldrene som dekker utgiftene. Men mine foreldre kunne ikke dekke utgiftene i Norge, så jeg måtte jobbe for å finansiere mine egne studier. Vi som var aktive ungdommer på venstresida i Pakistan, var veldig opptatt av arbeiderklassen. Nå ble jeg en arbeider selv. Og for første gang møtte jeg arbeidere med minoritetsbakgrunn, de som den gangen ble kalt fremmedarbeidere, forteller hun.

På Freia var det samlebåndsarbeid. Det var hardt arbeid, og ikke mange friminutt. Dersom noen snakka sammen på sitt eget språk, kom formannen og ga beskjed om at her var det bare lov å snakke norsk.

Fakhra var i den privilegerte situasjonen at hun bare skulle være på fabrikken i tre-fire uker, og så skulle hun tilbake for å studere. Men i løpet av disse ukene ble hun kjent med en del kvinner og fikk et innblikk i hvordan innvandrerfamiliene jobbet. Hun lærte at ektefellene jobbet knallhardt for å klare å forsørge familien. Dersom kvinnene jobba på dagtid, jobbet mennene på kveldstid.

MiRA-Senterets skolekampanjebrosjyre.
MiRA-Senterets skolekampanjebrosjyre.

– Mange fortalte at de nesten aldri møttes. De jobba skift, de jobba overtid, mange hadde en ekstrajobb i tillegg til jobben på fabrikken. For meg var det en veldig viktig erfaring å få se hvordan innvandrerarbeidskraft ble brukt. Jeg jobba også på Freia sommeren etter. Som utenlandsk student var det ikke lett å få jobb, du måtte kjenne noen. Alle de jobbene jeg fikk, fikk jeg fordi jeg kjente noen som anbefalte meg til arbeidsgiveren.

Seinere fikk Fakhra jobb på biblioteket på Blindern, og etter hvert dukka det opp andre jobbmuligheter, blant annet i NRK.

Minoritetskvinner organiserte seg

Helt fra hun kom til Norge var hun aktiv i det som kom til å bli Foreign Women’s Group. Et samlingssted fantes allerede, og den formelle organiseringa kom på plass i løpet av den første høsten Fakhra var i Norge. Her møttes kvinner fra India, Eritrea, Tyrkia, Pakistan, USA og flere andre land, unge kvinner og eldre. Organisasjonen hadde ikke penger, men en del kvinner jobba på steder der det fantes kopimaskiner og annet kontorutstyr.

– Vi gikk inn etter vanlig arbeidstid og brukte kopimaskiner og telefoner, husker hun.

Det meste av samtalen kvinnene imellom gikk på engelsk.

– Det var mange andre også som ikke kunne norsk, så det var greit å snakke engelsk. Men i kvinnegruppa var det selvsagt også en del som ikke kunne engelsk, så norsk ble veldig viktig for å kunne ha et felles språk. Det var kanskje grunnen til at jeg lærte norsk veldig fort. Jeg lærte å skrive og forstå, men det gikk ikke så fort å lære å snakke, på universitetet og i private sammenhenger brukte vi mest engelsk.

– I Foreign Women’s Group spurte vi aldri hvor folk kom fra, det var ikke tema. Temaet var, hva opplever vi her som innvandrere, minoriteter eller utlendinger. Det var det som bandt oss sammen.

Diskriminering var absolutt et tema.

– Det var ikke alltid så lett å bruke ordet diskriminering, ikke alle var klar over at det var diskriminering de var utsatt for. Noen opplevde nordmenn som sære, vanskelige å komme i kontakt med. Det var en sosial isolasjon mellom etniske nordmenn og minoriteter. Min generelle erfaring var at mange nordmenn var nysgjerrige og ville vite hvor jeg kom fra og hva jeg drev med. Og så var interessen over. Mange ville gjerne komme hjem til deg for å smake på eksotisk mat, men du ble ikke invitert hjem til noen.

Banner fra demonstrasjon for selvstendig status for innvandrerkvinner på 1980-tallet. Foto fra arkiv etter Tove Andersson, Oslo byarkiv
Banner fra demonstrasjon for selvstendig status for innvandrerkvinner på 1980-tallet. Foto fra arkiv etter Tove Andersson, Oslo byarkiv

Lei av merkelapper

Fakhra forklarer at Foreign Women’s Group, og seinere MiRA-senteret, ga medlemmene rom for selvorganisering og selvutvikling.

– Målet var å komme ut av isolasjon og delta aktivt i samfunnet, og så fortelle at innvandrerkvinner er ikke slik som de framstilles i mediene. Jeg har aldri kunnet identifisere meg med det bildet samfunnet har av meg. I tidligere intervjuer fikk jeg gang på gang spørsmål av typen «Du som kommer fra Pakistan, et muslimsk land, hvordan kan du….».

– Jeg fikk ofte spørsmål om hvordan foreldrene mine kunne la meg reise alene. Og så det at jeg bor alene, jeg er ikke gift. Jeg bryter alle stereotypier om kvinner fra Pakistan. Jeg har alltid sagt at det jeg har lært om frihet, det har jeg lært i Pakistan. Der har jeg lært hvor viktig kvinnefrigjøring er, og hvordan jeg skal være ei fri kvinne. Før var jeg Fakhra. I disse 30 årene har jeg fått merkelapper som innvandrerkvinne, muslimsk kvinne, pakistaner med mer. I Norge har jeg kjempa mot alle merkelappene og har gjort de tingene jeg har lyst til, nettopp for å vise at jeg ikke lar meg fange av merkelapper.

Kvinnene fra Foreign Women’s Group møtte en rekke stereotypier. Ikke minst de som kom til Norge gjennom familiegjenforening møtte disse.

– Stereotypien var ei innvandrerkvinne med flere barn, mannen foran og hun to steg bak, og så henger disse barna med. Hun er analfabet og dekker hodet og går med sånne pakistanske klær. Jeg og mange av mine venner ble nesten ikke sett på som pakistanere, indere eller afrikanere, fordi vi passa ikke inn i dette bildet, vi ble betrakta som for vestlige. Da tenkte jeg at dette er også interessant, majoritetssamfunnet kan til og med ta fra deg identiteten din.

Motstand fra kvinneorganisasjoner

Fakhra erfarte at det ble en hard kamp for å bryte ned disse stereotypiene, og hun opplevde norske kvinneorganisasjoner som aktive i å forsterke stereotypiene om innvandrerkvinner.

– Krisesentrene spilte en viktig rolle. Vi hadde heftige politiske debatter. Krisesentrene fokuserte mye på undertrykkende kultur i hjemlandet når ei innvandrerkvinne fikk avslag på sin søknad om oppholdstillatelse i Norge etter samlivsbrudd. Foreign Women’s Group mente dette dreide seg om likestillingspolitikk i Norge som ikke beskytta kvinner med innvandrerbakgrunn.

– Det tok tid, men vi klarte å bryte gjennom disse diskriminerende strukturene. Det som begynte som sosiale sammenkomster, utvikla seg til en politisk organisasjon. Vi samarbeidde tett med det som ble Antirasistisk senter, den gangen ei gruppe rundt tidsskriftet Immigranten, som ble kalt Immigranten-kollektivet, forteller Fakhra.

– Jeg og mange av mine venner ble nesten ikke sett på som pakistanere, indere eller afrikanere, fordi vi passa ikke inn i dette bildet, vi ble betrakta som for vestlige. Da tenkte jeg at dette er også interessant, majoritetssamfunnet kan til og med ta fra deg identiteten din. Foto: Linda Bournane Engelberth
– Jeg og mange av mine venner ble nesten ikke sett på som pakistanere, indere eller afrikanere, fordi vi passa ikke inn i dette bildet, vi ble betrakta som for vestlige. Da tenkte jeg at dette er også interessant, majoritetssamfunnet kan til og med ta fra deg identiteten din. Foto: Linda Bournane Engelberth

Foreign Women’s Group hadde ikke noe eget kontor eller møtelokale, de møttes hjemme hos hverandre eller leide møterom.

Ei kvinne som kom til å bety mye for Foreign Women's Group, var Ruth Reese, den amerikanske sangerinnen som var gift med en nordmann og hadde bodd i Norge sia 1957. Hun var særlig kjent som tolker av spirituals. Fakhra kom i kontakt med henne gjennom arbeid for Artists for Liberation.

– Vi kom til å stå hverandre veldig nær, hun ble som en mor. Da hun kom til Foreign Women’s Group, ble hun en veldig stor inspirasjon for oss. Hun var en stor kunstner og et stort navn. Hun trakk inn sine egne erfaringer med rasisme. På denne tida ville ikke det norske samfunnet si at det var rasisme her. Det var bare litt forskjellsbehandling, men ikke rasisme, og Norge var heller ikke et flerkulturelt samfunn.

Det første møtet med rasismen

Allerede på 1980-tallet reiste Fakhra mye rundt i landet og holdt foredrag, og Foreign Women’s Group hadde landsdekkende seminarer.

– Jeg mobiliserte kvinner og jobba mye med solidaritetsorganisasjonene. Det var ei bevisstgjøringstid, mye bevisstgjøring rundt «hvem er vi?». Nå kaller vi oss minoritetskvinner, den gangen definerte vi oss som svarte kvinner. Det var en politisk definisjon som betydde at selv om vi har forskjellige nyanser i hudfargen, deler vi en felles historie med kolonialisme og undertrykking.

Fakhras første opplevelse av rasismen var veldig sterk - og den gjorde henne sterk.

– Jeg bodde på Hvalstad i Asker, og reiste med toget til det som den gangen var Vestbanen i Oslo. En kveld jeg skulle gå fra Nationaltheatret til Vestbanen, kom jeg forbi en kø av folk som skulle inn til en nattklubb på baksida av Hotel Continental. Plutselig kom en mann ut fra den lange køen og skjelte meg ut. «Jævla pakkis!» ropte han, og sa mye jeg ikke skjønte, jeg kunne ikke så mye norsk den gangen. Det hele skjedde så fort og så kraftig, at jeg ble helt skjelven. Jeg sa en del stygge ord på engelsk, og gikk.

– Jeg rakk toget, og hadde bare lyst til å gråte. Jeg var så sint, så sint. Plutselig kjente jeg en ekstrem skamfølelse. I ettertid har jeg tenkt på at ingen i den lange køen reagerte, ingen sa ifra om hva han hadde gjort. Da jeg kom hjem, og min bror og vennene mine var der, kasta jeg bare fra meg ryggsekken, og begynte å gråte og gråte og gråte. Skamfølelsen var så sterk, og den satt dypt. Plutselig hadde en tatt fra meg verdigheten min foran så mange mennesker fordi jeg var en utlending. Den erfaringen gav meg styrke.

Fakhra understreker hvor viktig det var den gangen at hun var i ei gruppe der de kunne diskutere og snakke om hvordan de kunne håndtere lignende situasjoner.

– Vi kunne tolke det som skjedde politisk. Derfor ble vårt politiske arbeid viktig. Når vi hadde nettverkssamlinger for innvandrerkvinner, kunne de kjenne seg igjen i slike erfaringer. Mens eksperter og forskere brukte kultur og religion eller ektemenn som forklaring på at innvandrerkvinner ikke deltok i arbeidslivet, stilte vi spørsmål om hvilke muligheter disse kvinnene har i samfunnet. Har vi nok tilbud til dem? Har vi nok aksept for mangfold?

MiRA-Senterets brosjyre om kropp og seksualitet. I arkivet til MiRA-Senteret, Oslo byarkiv.
MiRA-Senterets brosjyre om kropp og seksualitet. I arkivet til MiRA-Senteret, Oslo byarkiv.

Satte seg inn i rettighetene

Arbeidet i Foreign Women’s Group gikk på flere nivå. Det var store møter, med over hundre kvinner og barn til stede. Møtene kunne handle om helse, om rettigheter. Ressurspersoner fra ulike institusjoner ble invitert til å holde informasjonsmøter, blant dem leger som hadde gjort arbeid med helse og innvandrere. Grupper av kvinner fra alle deler av innvandrermiljøene fikk mye informasjon.

– Hovedmålsettinga har hele tida vært bevisstgjøring om egne rettigheter. MiRA-senteret er ikke en hjelpeorganisasjon i vanlig forstand, men vi er en hjelpeorganisasjon på den måten at vi hjelper kvinner, med det perspektivet at de skal bli i stand til å hjelpe seg selv og andre, understreker Fakhra.

– Men vi hadde ikke bare kjedelige politiske møter, vi hadde også kulturarrangement og vår egen teatergruppe. Vi laga sketsjer og improviserte. For eksempel laga vi en sketsj om norske som kom på besøk. På den tida kunne du ikke få innvandrermat på restaurant, og det var veldig eksotisk med fremmed mat. I sketsjen kommer nordmenn på besøk, men de liker ikke maten. Likevel sier de «å, så deilig», og putter maten i veska. Norsk dobbeltmoral, de greide ikke å si nei, dette liker jeg ikke.

Det ble også sketsjer om grensekontroll og om treårsregelen.

– Alle kunne være med. Vi skrev ingen tekster, bare satte noen overskrifter, og så var det opp til skuespillerne å improvisere.

Tredje verdens kvinner i Norge

Foreign Women's Group deltok på forberedelser til 8. mars, og der ble det hissige diskusjoner om innvandrerkvinners plass i kvinnebevegelsen.

– Den store uenigheten var at etnisk norske kvinner mente likestilling var noe de hadde kjempa fram. Innvandrerkvinner var liksom ikke en del av den norske kvinnebevegelsen. Hvis de ønska å være med, måtte de gjerne komme under paroler om internasjonal solidaritet. Vi mente at vi er kommet for å bli, og Norge er vårt nye hjemland.

– Vi stilte spørsmål om begrepet likestilling og mente at det måtte utvikles og bli mer inkluderende. Likestilling må defineres slik at alles erfaringer kommer med. Hvis likestilling ikke reflekterer minoritetskvinnenes erfaring, er det ikke reell likestilling. En del norske kvinner likte ikke det, sier Fakhra.

Det arbeidet som starta som Foreign Women’s Group er ført videre med MiRA - Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, som nå har eksistert i over tjue år.  Men støtte til drift og aktiviteter har ikke kommet av seg selv. Fakhra forteller at de søkte både fra staten og Oslo kommune, men det var ikke alltid lett.

Vendepunktet kom med TV-aksjonen i 1989 til kvinneretta bistand.

– Vi var noen få som satte oss ned og diskuterte, og bestemte oss for å søke om midler til å etablere et ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn. Vi mente at det er vel og bra å hjelpe tredje verdens kvinner i tredje verden, men vi har tredje verden i første verden, og vi trenger et ressurssenter for kvinner fra tredje verden i Norge. Det førte til en stor diskusjon i styret for tv-aksjonen, det skulle jo være prosjekter i tredje verden. MiRA-senteret fikk støtte for ett år fra tv-aksjonen.

Et umulig prosjekt

MiRA-senteret har nå lokaler i Blå kors-gården sentralt i Oslo og har omfattende aktiviteter og tilbud.

– Staten og kommunen har problemer med å plassere oss i en bås. De har sine kategorier. Noen ganger definerer de oss som innvandrerorganisasjon, noen ganger som ressurssenter. Vi er egentlig udefinerbare. Vi har krisehjelprådgivning, fritidstilbud og fagkompetanse.

Aller mest stolt er Fakhra over selve MiRA-senteret?

– Jeg er stolt av at vi har fått MiRA-senteret. Det er et umulig prosjekt, men vi har klart det. Første gang vi hadde en runde med politikere, jeg tror det var i 2008, ble mange av dem veldig overraska over at vi får så lite støtte fra stat eller kommune. Jeg tror det var første gang de la merke til hvor mye arbeidsinnsats vi har gjort for så lite penger. Vi har klart å snu debatten fra å dreie seg om stereotypier og stakkars offer, til å dreie seg om den sterke sida hos minoritetskvinnene og deres ressurser. Jeg er veldig stolt av at vi faktisk leda politisk kvinnekamp, at vi er en del av den norske kvinnebevegelsen, at vi aldri aksepterte en marginal posisjon.

– De som sier at innvandrerkvinner ikke er vant med demokrati, må skjønne at folk kan være uenige, men de viser respekt. Foto: Linda Bournane<br />Engelberth
– De som sier at innvandrerkvinner ikke er vant med demokrati, må skjønne at folk kan være uenige, men de viser respekt. Foto: Linda Bournane
Engelberth

Pakistanske kvinner i 8. marstog

Da Fakhra var student, var hun med på å etablere den første aktivitetsklubben for pakistanske barn og familier på Tøyen. Den var åpne lørdager og søndager. Et år var Fakhra på jobb i klubben på 8. mars, og hun måtte gå litt tidlig for å rekke 8. mars-toget.

– Et par av de pakistanske kvinnene som brukte tilbudet, spurte hva det var, og jeg forklarte at det var kvinnedagen, og at jeg skulle gå i tog. Flere av dem sa at det hørtes spennende ut, de ville gjerne bli med. Jeg lurte på om de måtte spørre mennene sine, men de forsikra at det behøvde de slett ikke. Og de ble med i 8. mars-toget. Jeg har opplevd kvinners styrke på mange måter. For meg er en analfabet, tradisjonelt kledd kvinne like fri og intelligent og selvstendig og visjonær som en hvilken som helst skjørt- eller buksekledd kvinne.

Fakhra er glad for å merke at minoritetskvinner har tillit til MiRA-senteret.

– De kan gjerne være uenig med meg, det er det demokrati handler om. De som sier at innvandrerkvinner ikke er vant med demokrati, må skjønne at folk kan være uenige, men de viser respekt.

PS: Intervjuet er en forkortet versjon av intervju fra 2010 og del av Byarkivets prosjekt Mangfoldige stemmer – minoritetskvinner i organisasjonslivet. Teksten har tidligere vært trykket i Byarkivets tidsskrift Tobias.