– Den 2500 år gamle greske tragedien er ekstremt relevant i vår tid

Slik går fortellingen i den klassiske greske tragedien Antigone: Brødrene Eteokles og Polyneikes dreper hverandre i en krig om makta i byen Theben. Onkelen deres, Kreon, står fram som den nye kongen. Han erklærer at Eteokles skal få en hederlig gravferd. Svikeren Polyneikes, som angrep byen med en fremmed hær, skal bli liggende der han ligger, til spott og spe.

Antigone, brødrenes lillesøster, trosser byens lover og kong Kreons forbud om å gravlegge Polyneikes. Hun krever at broren blir gravlagt med verdighet, fremfor å bli bytte for en grådig hund eller fugl. Kongen demonstrerer sin makt ved å dømme Antigone til døden. Kreons sønn, Haimon, som også var Antigones forlovede, mener at hun gjorde det rette og tar sitt eget liv i protest mot hans elskedes død. Med andre en ekte, gresk tragedie – tragisk for alle.

Retten og gudenes lov

Dette gjennomtenkte stykket diskuterer hvilken betydning loven har for et samfunn, familier, individer og ikke minst kjærligheten, og hva konsekvensene blir dersom den ikke følges. Både for de som bryter loven, men også for den som tyranniserer. Loven kan aldri være det en enkelt person sier, loven skapes og opprettholdes av folket.

Det finnes flere typer lover. Antigone forholder seg ikke til rettsregler, hun går til gudene. Hun hevder at hun ville brutt loven ved å ikke gravlegge sin bror, fordi det strider mot gudenes vilje.

Enkelt, men intenst

Den intense, men enkle scenografien får frem dramatikken og dybden i samtalene. Det hele intensifiseres med dramatiske trommeslag, utøvd av dyktige Elisabeth Nesset.

Det er mørkt i rommet, ingen møbler og belysningen er rettet kun mot den som til enhver tid taler. Skyggene er en stor del av det visuelle uttrykket, og karakterenes makt gjenspeiles av hvor stor skyggen deres er.

Trollbundet av Khorami

Jeg er veldig opphengt i disse skyggene, men når Sarah Khorami kommer inn på scenen som Antigone, rettes all min oppmerksomhet mot henne. Det er lett å bli trollbundet av skuespillertalentet til Khorami.

Hun spiller rollen med kropp og sjel. Hun vekker entusiasme og er en troverdig forkjemper for rettferdighet. Hun har en klar klang i stemmen, og kroppen gjenspeiler de sterke følelsene Antigone bærer med seg. Stemmen dirrer og kroppen skjelver. Fingrenes bevegelser viser hennes sinne. Fremfor alt ser jeg en sterk kvinne som har turt å stå imot kongens ord.

Mye snakk og detaljerte monologer

Stykket varer i én og en halv time. Til tider kan det bli litt for mye snakk med detaljerte monologer. Til tider fører det til at jeg faller litt av og mister den store handlingen.

Alt i alt, vil jeg påstå at dette er en forestilling som er verdt å se.