Hajar har bodd hele livet i en kommunal bolig på Tøyen. Nylig fikk hun møte statssekretæren med ansvar for boligpolitikk

Hajar Benhammou (23) har familiebakgrunn fra Marokko, og studerer nå ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Hele livet har hun bodd i den kommunale leiligheten i Gruegata 15 på Tøyen.

Nå er hun med i det lokale gårdsstyret i blokken der hun bor, i Boligbyggs beboerråd og leder Kommunaldepartementets brukerråd for boligsosial politikk.

Da Leieboerforeningen lanserte en rapport om leieboermedvirkning tidligere i mars, var hun med.

Vil øke leieboernes mulighet til å medvirke

Til stede var også flere fra beboerrådet til Boligbygg, administrerende direktør i Boligbygg, Marit Leganger, statssekretær i Kommunal- og distriktsdepartementet Nancy Porsanger Anti (SP), representanter for Leieboerforeningen og gårdsstyret i Gruegata 15.

Bakgrunnen for rapporten er at nærmere en million personer nå bor i leid bolig i Norge. Antallet har økt med omtrent 90 000 siden 2015.

Å leie leilighet kan oppleves som utfordrende for mange. I den nasjonale strategien for sosial boligpolitikk er et av hovedmålene at leie skal være et trygt alternativ til å eie. Et verktøy for å oppnå dette, er å øke leieboernes mulighet til å medvirke til sitt boforhold.

Fra konflikter og uro til bedre bomiljø

Hajar trekker fram fram det internasjonale perspektivet i rapporten. I Norge eier de fleste sin egen bolig, og i de fleste andre land er leieboliger mer utbredt. I flere av disse landene er det utviklet et bedre rammeverk og en bedre kultur for at leietakerne skal kunne være med på å gi råd i forkant av beslutninger som angår dem som leietakere.

Om sine egne erfaringer sier hun følgende:

— I kommunale leiegårder er det ofte mange ulike mennesker, noen også med ulike utfordringer, som rus og psykiatri. Ofte er det bråk og uro. Folk kjenner ikke hverandre, og det blir fort konflikter. Mange steder blir ikke et godt og trygt bomiljø prioritert.

Hajar sier at bomiljøet der hun bor har blitt mye bedre de siste årene.

— Gårdsstyret, som er leieboermedvirkning i praksis, skal ha mye av æren for at det har blitt så bra. Tidligere opplevde vi stadig at folk som ikke bodde der som tok seg inn og sov i kjelleren. Mange rusmisbrukere oppholdt seg både i og utenfor blokken. Bomiljøet opplevdes utrygt.

Hajar forteller at gårdsstyret tok tak og gikk inn for å rehabilitere fellesarealet. Bydelen finansierte og gjort arbeidene, gårdsstyret samarbeidet.

— Vi opplevde å ha stor påvirkning på hvordan lokalene skulle se ut og hvilke funksjoner det skulle dekke. At det eksempelvis var ønskelig med et kjøkken og store vinduer ut mot fellesarealene på utsiden. Tidligere var det mye dophandel der. De store vinduene har gjort at det blir mye lettere å oppdage uønsket og problematisk atferd.

— Et fungerende gårdsstyre blir også en arena hvor folk får anledning til å bli kjent med hverandre. Da oppnår man lettere gjensidig respekt, man får anledning til å ta opp ulike problemstillinger, og det blir færre konflikter.

Med det nye felleslokalet har det blitt mye lettere for barn å ta med seg venner hjem. Barnebursdager arrangeres, og leksehjelp organiseres.

Hajar forteller om at det nå arrangeres tilstelninger også for voksne, i regi av gårds-styret.

— Ringvirkningene er merkbare. Folk bryr seg mer enn før om hverandre og om hvordan det ser ut inne og ute. Folk som bor her føler eierskap til hele bygget.

— Flere er med og planter blomster, andre plukker søppel. Det skjedde ikke før. Er det antydning til bråk, har vi nå en god kommunikasjon med Securitas, sier hun.

Fortsatt forbedringspotensial i Boligbygg

Hajar sier at hun har vært med i Boligbyggs beboerråd siden oppstarten i 2019 (se faktaboks).

Ifølge Hajar har beboermedvirkning liten tradisjon i Norge, og leietakerne har i for liten grad vært med på å forme den boligsosiale politikken.

— Så tilbake i 2019 måtte vi starte med det helt grunnleggende, som å definere mandat og få med bidragsytere med ulik bakgrunn.

Hajar mener at Boligbygg, det kommunale foretaket som eier, forvalter og leier ut Oslos 11.000 kommunale boliger, har blitt bedre. Det er imidlertid fortsatt mye å ta tak i. Hun trekker fram kommunikasjonsproblemer.

— Ved for eksempel oppussing, som den vi gjorde nylig hos oss, oppfatter jeg at dialogen nå er bedre enn den var tidligere. Boligbygg opplyser når de kommer, hva som skal gjøres og hvorfor. Dette skjedde ikke alltid før.

— Men fortsatt er det for ofte mangel på informasjon til nye leietakere. Det gjelder praktisk informasjon om leiligheten og leiekontrakten, der blant annet språklige og kulturelle utfordringer er et problem.

Hajar trekker fram gårdsstyrets rolle, å kunne hjelpe beboere med kommunikasjon med Boligbygg, bydelen, NAV eller andre.

— Leieboerne må få økt innflytelse

Anne-Rita Andal, avdelingsleder for bomiljø i Leieboerforeningen, mener leietakere i for liten grad har mulighet til å påvirke sitt eget boforhold. Lengden på leiekontrakten er opp til utleier. Hvis utleier ikke samtykker, kan en leietaker ikke male veggene, henge opp bilder eller engasjere seg i forvaltningen av boligen.

— Leieboermedvirkningen skal nå gis et løft gjennom den nye bolig-sosiale strategien, og det er viktig at medvirkninga skjer på leieboernes premisser, sier Andal. Hun påpeker at dette handler om noe av det viktigste i et menneskes liv; å ha et trygt og godt hjem.

— En av fire husholdninger i Norge leier bolig. De må derfor sikres bedre innflytelse på boforholdet sitt. Dette vil gi mer trygghet og bedre boforhold.

Men også beboerrådene kan nå ut til flere og bli mer kjent for folk som bor i kommunale boliger, mener hun.

Ønsker lengre leiekontrakter

Hun påpeker at de avgjørelsene som virkelig har betydning for Boligbygg og for beboerne, skjer i bystyret og ikke i Boligbygg. Og selv om Boligbygg har etablert et beboerråd, så er det fremdeles nesten ingen muligheter for beboerne til å påvirke sitt eget leieforhold.

Andal mener at den kommunale boligsektoren i Oslo fungerer dårlig, sett fra mange beboeres ståsted. Blant annet er de korte leiekontraktene ødeleggende både for den enkelte og for bomiljøet. Den stadige inn- og utflyttingen medfører også slitasje på boligene.

En langsiktig kontrakt er viktig for opplevelsen av trygghet.

— Nesten alle jeg kjenner i kommunal bolig bekymrer seg for hva som skjer når kontraktsperioden nærmer seg slutten. Jeg kunne virkelig ønske de slapp å være redde for å miste hjemmet og nærmiljøet sitt, og jeg er sikker på at det ville fått mye å si for nærmiljøet også. Se for eksempel på Tøyen skole, hvor det er en høy gjennomstrømning av skoleelever. Hva gjør det med en skoleklasse at det stadig er elever som må flytte, og nye elever som kommer til? spør Andal.

Høye husleier og korte kontrakter

På spørsmål om hva som bør prioriteres først, sier Andal at det mest problematiske er de høye husleiene, de korte kontraktene og den ekstreme behovsprøvingen som følger av at kommunen har for få boliger. Andal mener det ikke er bærekraftig og at markedstenkning ikke passer inn i den kommunale boligsektoren.

— Bolig var en gang en velferdspilar på linje med utdanning, helse og arbeid, men det er lenge siden boligpolitikk sluttet å være velferdspolitikk. Man kan være enig eller uenig i at et uregulert boligmarked er bra, men jeg mener i alle fall at vi i verdens rikeste land burde kunne ha en råd til en anstendig sosial boligsektor i tillegg til det frie boligmarkedet.

— Det har de for eksempel i Danmark, uten at det utgjør en trussel mot den danske eierlinjen. Norske boligeiere nyter jo godt av både skattepolitikk og offentlige subsidier innenfor infrastruktur for å nevne noe, så at vi ikke skal ha råd til en anstendig offentlig boligsektor? Den kjøper ikke jeg, sier hun.