Marte Ofstad fra Interkulturelt museum fortalte om Grønland, og om sosialt arbeid i bydelen for rundt 500 interesserte tilhørere.Foto: Anders Høilund
Brugata har vært inngangsporten til byen siden 1800-tallet. Flere hundre mennesker møtte opp for å få høre historien
— Det var særlig i bolignøden etter 1945 at Grønland ble hengende etter i den sosiale utviklingen. T-banen kom, og Byfornyelsen ville heve standarden på boligene. Da Byfornyelsen kom, måtte halvparten av de som bodde i Brugata flytte.
Trefoldighetskirken, Domkirken og Grønland kirke er tre kirker som ligger med liten geografisk avstand i Oslo sentrum. Lørdag inviterte de publikum til en byvandring. I det varme vårværet møttes rundt 500 mennesker for å høre om stedenes historie. VårtOslo var med i Brugata og på Grønland
— Det er flere år siden vi begynte å tenke at disse tre kirkene utfyller hverandre. Domkirka skal være høytidelig og gatenær, Trefoldighetskirken skal stå for fred og forsoning, mens Grønland kirke er den kirka som arbeider med det sosiale samt holder kontakten med andre trossamfunn, sa domprost Anne May Grasaas.
Det er hun som får ta mye av æren for det meget godt besøkte arrangementet. Rundt 500 mennesker var med på de forskjellige stedene.
Lurvete rykte
Brugata må finne seg i å slite med et lurvete rykte. Gata
har imidlertid en lang historie. Ida Tolgensbakk fra Norsk Folkemuseum fortalte
om Brugatas historie.
Annonse
Brugata er en gammel gate, og tilbake i Christiania var
Brugata stedet der utenbys folk møtte byen. Brugata var der innflytterne slo
seg til, og det har vært flere perioder med innflyttere. Tolgensbakk nevnte
jødisk innvandring fra Baltikum, arbeidsinnvandring fra Asia og den foreløpige
siste bølgen, partysvenskene rundt årtusenskiftet.
Petter Gaasland (70) var på plass for å lytte til
fortellingen om Brugatas historie. Gaaslands familie hadde fargehandel i
Brugata 3 fram til 1980. Vanskeligheter med å få inn varer til forretningen var
en av årsakene til at de valgte å legge ned.
Fire barn drept
Tolgensbakk ber oss tenke oss tilbake til 1910, da Brugata var
på sitt mest hektiske.
— Trikken gikk her. Det var menn med handkjerrer som skulle
hente og levere varer. Det var kveg som skulle selges, det var hester og
kjerrer, det var sykler, fotgjengere, og en og annen bil i gata. Bare i det
året ble fire barn drept i den kaotiske trafikken i denne gata, forteller
Tolgensbakk.
Formidler ved Interkulturelt
museum, Marte Ofstad, fortalte om Grønland, og om de sosiale utfordringene som
har fulgt gatene her.
— Det var særlig i bolignøden etter 1945 at Grønland ble
hengende etter i den sosiale utviklingen. T-banen kom, og Byfornyelsen ville
heve standarden på boligene. Da Byfornyelsen kom, måtte halvparten av de som bodde her flytte.
— Så hvem ble det egentlig pusset opp for, spør Ofstad retorisk, og får et summende svar fra tilhørerne. Fortsatt er det her barnefattigdommen
er størst i byen, det er fortsatt et strøk med mye støy og dårlig luftkvalitet.
Ofstad forteller også om bydelens store tradisjon for frivillig
arbeid og om den enorme innsatsen Ólafía Jóhannsdóttir i sin tid la ned for
Grønlands prostituerte kvinner.
Det sosiale hjelpearbeidet står fortsatt sterkt på Grønland,
og Grønland kirke er en sentral aktør her.