Russiske Semjon Terehhov (36) og Anna Stroganova (31) koser seg med sin to måneder gamle baby på Skøyen, til tross for vanskelige tider.

Hvordan er det å være russer i Oslo nå? Hva sier russere som bor i byen vår?

Det bor rundt 4.500 russere i byen vår. VårtOslo har spurt noen av dem hvordan de har det. — Vi behandles godt, sier paret på Skøyen. — Jeg skammer meg over krigen mot Ukraina, sier sosiologen Irina på Bislett.

Publisert

Statistikken viser at russere eller folk med russisk bakgrunn er bosatt relativt jevnt over hele byen. Men flest er det i bydelene Frogner, Gamle Oslo og Grunerløkka.

Semjon Terehhov (36) og Anna Stroganova (31) er to av dem. Paret har bodd i Oslo i flere år, og begge snakker godt norsk.

— Norge det mest inkluderende landet

VårtOslo møter dem hjemme i leiligheten på Skøyen. Semjon forteller at han bodde i England i seks år og deretter to år i Tyskland før han kom til Norge.

— Norge er det mest inkluderende av de landene jeg har bodd i, sier Semjon.

— Jeg har aldri opplevd diskriminering eller noe ubehagelig i Norge på grunn av min russiske bakgrunn. I Norge kunne jeg begynne på null. Og ikke på minussiden, som jeg opplevde i Tyskland og England, forteller 36-åringen.

— Der var det større forventninger til mestring av språk, og spesielt i England ble det ofte slått vitser på min bekostning, sier han.

En liten russisk familie på tur i nabolaget på Skøyen. — Norge er det mest inkluderende landet jeg har bodd i, sier pappa Semjon.

Semjon forteller at han for et par uker siden ble utsatt for en agressiv handling fra en nabo.

Naboen oppførte seg truende mot han, og kalte han for en "jævla russer" og skrek at "han burde dra tilbake til Russland".

Naboer kom med blomster

Han opplevde episoden som såpass skremmende at han valgte å politianmelde, og ba om besøksforbud. Ønsket ble ikke etterkommet av politiet, og saken er henlagt.

— I ettertid ser har jeg fått vite at vedkommende har oppført seg truende også mot andre. At episoden ikke skyldes hat mot russere i Norge, at jeg var en slags lynavleder, mener 36-åringen.

Semjon forteller at naboene fikk med seg hendelsen, og at flere i ettertid har kommet med blomster og godteri til barna.

— Jeg opplever egentlig stor støtte og sympati, sier han.

Snakker ikke med de som sympatiserer med Russland

Ifølge Semjon er det mer krevende å forholde seg til en del andre russere bosatt i Norge.

— Noen, dog ikke mange, har sympatier for Putin og det Russland gjør. Disse snakker jeg ikke lenger med, sier han.

Russiske Irina Polyakova Næss (47) sammen med ukrainere i demonstrasjon utenfor Russlands ambassade på Skillebekk.

— Jeg har for øvrig en ukrainsk kollega, men det er ikke noe problem mellom oss. Han vet hvor jeg står, forklarer Semjon

— Det er uansett forferdelig det som skjer. Hver morgen jeg står opp, setter jeg på nyhetene og håper på en melding om at krigen er over, sier han.

— En av besteforeldrene mine er fra Ukraina

Irina Polyakova Næss (47) er sosiolog, oppvokst i Murmansk og St. Petersburg, og har bodd i Norge i 20 år.

Hun er gift med en nordmann, bor ved Bislett og har dobbelt statsborgerskap.

Irina forteller at det å integrere seg i Norge har vært problemfritt. Og at folk alltid har vært grei med henne. Helt fra hun tok utdannelse her og i de jobbene hun har hatt.

— Noen spør naturligvis med et ertende glis om jeg fortsatt drikker vodka til frokost, lunsj og middag. Men det gjør ingenting, sier sosiologen.

— Men så er det jo gjerne slik at man etter alle disse årene i Norge fortsatt søker seg til russisktalende. Disse kommer fra store deler av det gamle Sovjetunionen, så jeg har venner som er hviterussere, ukrainere, latviere og så videre, forteller Irina.

— Bestefaren min kom fra Ukraina, men en av foreldrene mine er fra Hviterussland, sier sosiologen.

— Intens skam for handlinger begått av andre

— Hverdagen nå er helt jævlig, og preget av sorg og fortvilelse. Jeg har "spansk skam", sier hun. Spansk skam er et uttrykk for en følelse av en intens skam for handlinger begått av andre.

— Det er veldig skremmende og trist på samme tid. Vi russere snakker mye med hverandre, og gråter sammen.

— Det Russland gjør er grusomt i seg selv, men det blir naturligvis verre av at de gjør det mot en nabo og der jeg har slekt og venner, sier hun.

Irina forteller at hun når hun nå møter andre mennesker hele tiden er påpasselig med å markere sin posisjon.

— Nordmenn behandler meg fortsatt godt

For sikkerhets skyld bærer hun alltid et synlig fredssymbol på seg. Hun er uten jobb for tiden, etter å ha mistet jobben under pandemien. Hun bruker derfor lange dager på frivillig arbeid.

Semjon Terehhov (36) sier han sliter med forholdet til russere i Oslo som ikke tar avstand fra Putins Russland.

— Nordmenn behandler meg fortsatt godt, sier hun.

— Mange spør hvordan det går med meg, og jeg har fått mange støttemeldinger. Folk forstår at det er Putin som står bak dette. De forstår at de aller fleste russere som bor i Norge er i mot krigen, sier sosiologen med både norsk og russisk pass.

— Vil be ukrainere om unnskyldning

— Men jeg skal ikke underslå at det er russere i Oslo som er for krigen, legger Irina til.

Irina sier at det hjelper mye å dedikere seg til frivillig arbeid. At det er viktig, ikke bare med ord, men også med konkrete handlinger å vise at man er mot krigen.

— Jeg er mye på Thon Panorama, og snakker med ukrainere. Jeg tilbyr dem å komme hjem til meg. Det hjelper å treffe ukrainere personlig og be om unnskyldning.

— Det eneste ubehagelige som er skjedd, er at min 10 år gamle datter ble kalt for "jævla russer" av en medelev på Bolteløkka skole. Men det ble raskt ordnet opp i.

— De tror vi er hjernevasket av amerikanerne

Ifølge Irina er det veldig vanskelig å forholde seg til slektninger og venner i Russland.

— De tror jeg er hjernevasket av amerikansk propaganda. Så jeg kan rett og slett ikke snakke med dem om krigen. Gjør jeg det blir det bare høylydt krangling, sier hun.

— Det er forferdelig å være vitne til. De er som hypnotiserte. Dette gjelder også mange høyt utdannede mennesker jeg kjenner, som nekter å kalle det en krig, sier Irina.

— "Spesialoperasjon", kalles det fortsatt. Sett fra mitt fagfelt som sosiolog, ligner det mye på en krisereaksjon. For mange er det så skremmende at de ikke klarer å ta det inn over seg, mener hun.

På spørsmål om hva hun tenker om framtiden i Norge, sier Irina at hun frykter det blir vanskeligere å være russer. At folk etter hvert tar mer avstand. Og at det er slitsomt å hele tiden føle at hun må markere standpunkt.

— Jeg er allerede blitt mer forsiktig med å snakke russisk. Selv om de fleste nordmenn ikke klarer å skille russisk fra ukrainsk, polsk eller andre slaviske språk, sier hun.

Powered by Labrador CMS