Ble rusfrie i Asia – nå hjelper de rusavhengige i Norge

– Jeg skal aldri ruse meg på jobb. Og jeg skal hvert fall aldri ruse meg foran barnet mitt. Til slutt måtte Janne Andresen sende vekk jenta til barnefaren.

På Hauketo i bydel Søndre Nordstrand bor Janne Andresen (49) og kjæresten Rolf Sverre Andresen (48), to mennesker med et lang liv med rusavhengighet bak seg.

Janne fikk datteren da hun var 22 år, og beskriver seg selv som en jente som levde et A4-liv.

– Myten om at kun voksne med en tragisk barndom blir rusavhengige er bare tull, sier hun.

Hun beskriver den unge utgaven av seg selv som pliktoppfyllende, utdannet og alltid i jobb - både under og etter studiene.

– Det begynte med litt forsiktig utprøving av hasj. Deretter tøyer man grensene mer og mer. Man lover seg selv at man ikke skal gjøre noe mer, ikke noe verre. Ikke være rusa på jobb. Og i hvert fall ikke foran barna, forteller hun.

Men sånn ble det ikke. Janne mistet kontrollen og måtte sende datteren til faren, hvor hun bodde med han og farmoren. Det var primært farmoren som måtte ta seg av jenta. I følge Janne var det et mye bedre alternativ enn å bo hos henne og kjæresten.

Vier livet til å hjelpe andre

Arbeidet i Foreningen for Human Narkotikapolitikk (FHN) betyr mye for dem begge. Jobben fikk de da Rolf Sverre pådro seg en samfunnstjeneste mens han enda var rusavhengig. De er begge gode venner med Arild Knutsen, som driver foreningen.

De jobber kun med skadereduksjon, og ikke med for eksempel avrusning, da de mener at ruspolitikken i Norge ikke fungerer.

Kontoret deres bugner av brukerutstyr, sprøyter og kasser med askorbinsyre - ren C-vitamin de deler ut som blandestoff så brukerne kan injisere heroin.

Før vi forlater FHNs kontor, pakker Janne og Rolf Sverre syren i små blå poser.

Pulveret bestilles i store kvanta gjennom seriøse produsenter og er den samme C-vitaminen du får kjøpt på norske apotek. Men det har få rusavhengige penger til.

De deler på en spiseskje og spar oppi en liten mengde. Når de har fylt mange nok er vi klare til å gå runden deres.

Blander heroin med sitron

Vi går fra Arbeidersamfunnets plass, opp langs Torggata, forbi Jakobskirken og ned til et stengt avlukke ved Akerselva, noen hundre meter fra «Eventyrbrua».

– Se her, sitron! utbryter Janne og viser frem en liten skalk. Når brukerne går tomme for blandemiddel, eller ikke har råd til noe annet, bruker de sitrondråper for å kunne skyte heroin.

– Det er bedre enn appelsin, noen bruker det også, legger Rolf Sverre til.

Den forlatte plassen bugner av gamle sprøyter, papir, nåler, tomflasker og søppel.

Rolf Sverre peker på steinene og lecablokkene rundt oss.

– Her sitter folk og ruser seg, og kommer seg opp og av gårde etter de har sovet av seg det verste, forteller han.

Naloxon nesespray mot overdose

Vi går nedover Hausmannsgate og inn til venstre i Storgata. «Et typisk skytegalleri», som Rolf Sverre kaller det.

Janne deler ut blandeskåler og sprøyter.

Og Naloxon - en nesespray som forhindrer overdose. Naloxon gir lang oppvåkningstid og en mildere nedtur, hvor andre stoffer gjerne gir en brå oppvåkning og kraftig nedtur.

Janne forteller om bekjente som har kommet til henne og meddelt at de har reddet venner ved hjelp av Naloxon.

Rolf Sverre er frustrert og oppgitt over at helse-Norge ikke forstår at skadereduksjonen sparer samfunnet enorme summer.

– Det koster jo mye mer med en innleggelse som følge av overdose, enn å dele ut utstyret slik vi gjør.

Ingen takk fra staten

Paret føler at den norske staten ikke anerkjenner jobben de gjør.

På FHN er de omtrent seks «ansatte», og nå er paret i praksis alene om arbeidet for skadereduksjon, ettersom leder Arild Knutsen ikke er til stede for tiden.

– Det er kun oss, og Konrad inne på kontoret som sitter og svarer på mail, informerer Janne.

Rolf Sverre og Janne går sin faste rute tre dager i uken, fire timer hver dag. Ulønnet. De får ingenting tilbake av staten for arbeidet de gjør i FHN. De mottar kun trygd.

Det er en sterk opplevelse å få bli med på runden deres. Det er knapt noen ute på gata fordi det er helligdag.

Flesteparten vi hilser på i dag er menn, men de er ikke alene. Det er også kvinner der. Janne syns det er verst å tenke på alle de unge som strømmer til narkotikaen.

– De blir yngre og yngre. Det er grusomt å se, sier hun.

– Men dette er bare ti prosent av alle brukerne. Resten sitter hjemme alene. De som tilsynelatende fungerer i samfunnet.

– Dere er ikke et normalt par

De siste ti årene har de prøvd å avruse seg begge to. De forteller om et system som påstår at det skal tilrettelegges for individuell behandling og oppfølging. Beler er bare tullprat, ifølge paret.

Janne forteller om et spesielt tilfelle hvor en av sykepleierne tok fra henne motivasjonen.

– Dere er ikke et normalt par, dere får ikke være her, jeg har aldri vært borti noen sånne som dere, hadde sykepleieren sagt.

Det endte med at Janne lirte av seg noen stygge gloser, pakket sakene sine og dro.

– Vi fikk ikke være på samme rom eller avdeling, vi fikk til og med beskjed om ikke å oppholde oss på samme sted til samme tid! forteller Rolf Sverre.

Ikke lenge etter forlot også Rolf Sverre sykehuset i solidaritet med kona.

– Tilbudet til par er altfor dårlig. Det er ikke noe tilbud, sier de.

De forteller om over 30 mislykkede avrusningsforsøk, og en kommune som har ikke klart å avruse paret en eneste gang de siste 12 årene, til tross for at de selv har bedt om hjelp og innleggelse.

Dro til Asia for å avruse seg

For to og et halvt år siden fikk de begge utskrevet metadon av legen. De kom seg på et fly til Asia, og hadde lenge før reisen bestemt seg for å avruse seg der nede.

– Men vi fortalte ikke legen det. Da hadde vi fått med oss mindre metadon, sier Janne.

– Nei, vi kunne ikke ta sjansen, vi kunne jo ikke banne på at vi faktisk klarte å bli rusfrie! legger Rolf Sverre til.

Siden da har de begge klart å holde seg rusfrie, med unntak av én gang, da Rolf Sverre mistet moren julen 2016.

– Det gikk to og en halv dag, og så skjønte jeg at jeg ikke kunne holde på sånn her. Det var bare en liten smell. Utenom det har vi vært rene i to og et halvt år begge to, sier han.

I sommer skal de til Asia igjen. Men ikke for å avruse seg. De har spart lenge til å kunne feriere en måned i Thailand.

– Vi jobber gratis og sparer trygden, fortelle Janne.

Rolf Sverre legger til at de skal ligge på taket - der er nemlig bassenget.

– Og drikke paraplydrinker!