Andreas Stene forsvarte Vålerenga til seier over Storhamar. Stene er en ekte unsung hero.Foto: André Kjernsli
Ingen liker en Judas, uansett hvor denne kommer fra
Etter at Furuset fikk kraftig slagside og et par år etter sank om en stein oppstod det et lite vakuum i norsk ishockey. Hvem skulle man hate? Svaret lå ikke langt unna: Storhamar.
Hockeyspalten Overblikket produseres av den (ikke) alltid objektive iskriger-kommentatoren Atle Enersen.
De ødela med andre ord den gode hat-relasjonen vi hadde hatt til Furuset i så mange, mange år. Det svei på mange måter, ikke minst i lommeboka til klubben.
Det er en myte at folk hang i takwirene og lampene for å få sett kampene mot Furuset, men de var langt bedre besøkt enn hva som ble tilfelle mot Storhamar i flere år.
Men så begynte Storhamar å vinne mer regelmessig, også over Vålerenga. Og spillerne deres, spesielt de som hadde skalla av Furuset, gikk ikke av veien for å hisse på seg Klansfolket med målfeiringer og obskøne gester. Ingen liker en Judas, uansett hvor denne kommer fra eller har gått til.
I nåtid finnes det to klassiske hatoppgjør i norsk ishockey: Sparta-Stjernen og Vålerenga-Storhamar. Alle andre klubber forsøker desperat å få seg en erkefiende i Vålerenga eller Storhamar.
Sunt hat
Ved nordenden av Mjøsa forsøker de desperat å hisse opp Hamar. Forgjeves. I Asker tror de at å kalle Vålerenga for «Vålerengen» (det er alt de har å komme med) skal få sindige og velbalanserte folk fra Oslo Øst til å rakne fullstendig. Ute i oljetanken i vest tror de at det å vinne er nok.
Mange ønsker å bli gjenstand for Vålerenga-patriotenes sunne hat.
Men på Hamar folkens, på Hamar er det intet som betyr mer enn oppgjørene på isen mot Vålerenga. Det sitrer og koker i topplokket på alt med puls av menneskeslekten når man sier Vålerenga oppi høgget der.
Deilig!
Begge måtte i dusjen
Og derfor var lørdagens kamp så trist, så trist. Den gikk uten publikum. Og i de tusener av hjem på Hamar og i Oslo satt triste sjeler og både bannlyste og hyllet spillerne sine via TV-en.
Og slåsskampen mellom Vålerengas Axel Eidstedt og Storhamars St. Patrick (Thoresen) drøye åtte minutter ut i 1. periode ble på en måte kanskje et lite bilde på det, det var ikke mye til slåsskamp. Men akkurat nok til at halv-skadede Eidstedt fikk tatt ut St. Patrick av kampen. De måtte begge gå i dusjen.
Akkurat som slåsskampen manglet gnist manglet kampen det siste; publikum.
Martin Røymark snudde kampene på egenhånd fra 0-1 til 2-1, og den nyankomne backen Tommi Taimi fra Finland senket Storhamar med 3-2 og 4-2 (i åpent mål), og hadde 2.-assist på 1-1. Og Steffen Søberg noterte seg også for en 2.-assist på Taimis 3-2-scoring.
Men i disse oppgjørene er det ofte andre enn de som står for målene som stikker seg frem. Mer enn vanlig. Lørdag ettermiddag var det spesielt en mann som stakk seg ut: Andreas Stene. En ekte «unsung hero».
Innimellom må det bulkes
Stene slet og dro det remmer og tøy kunne holde, og han bulka. Vålerenga er ikke bortskjemt med bulkere, men Andreas tok ansvar og bulka på. Jeg skal ikke åpne debatten om hva slags lag Vålerenga bør være, men innimellom må det bulkes, takles altså, for kampens del og for publikums del.
Andreas Stene er omskolert forward. Han er blitt back. Og det har vært en særdeles vellykket omskolering. Fra sin backposisjon er Andreas offensiv, og vips er han dypt i motstanders sone. Men han er klok og går aldri på noe kamikaze-oppdrag. Han har vel vært tregt hjem et par-tre ganger, men i sum går det bra (til slutt).
Det er gull
Ikke alle omskoleringer har vært like vellykket, spesielt når de ikke har fått rendyrke sin nye oppgave og posisjon fullt ut. Morten Ask, som nå er Roy Johansens assistent, er et eksempel på det. Morten, som alltid har vært en gnistrende god hockeyspiller, ble slitt mellom to posisjoner og det fungerte aldri helt 100 prosent på backsiden.
Andreas Stene derimot skulle man tro aldri har gjort noe annet enn å bekle backen. Og det er gull, fordi backer har vi hatt litt begrenset med de siste sesongene.
Og på lørdag forsvarte Andreas Stene til 4-2-seier over Storhamar. Godt hjulpet av Martin Røymark og Tommy Taimi.
Og sånt kan vi leve på helt til lørdag, da møtes nemlig lagene på nytt, denne gang i siloen på Hamar.
