Profitørene som slo seg opp under 2. verdenskrig i Oslo

Ola Karlsens «Profitørene» forteller historiene om de ukjente landssvikerne som tjente store beløper på å stille seg til disposisjon for okkupasjonsmakten under krigen. Her er historien om fire av dem, fra Oslo.

– Det hele startet med en historisk interesse, så ble landssvikarkivet åpnet for innsyn i januar 2015. Jeg ba om innsyn i erstatningsdirektoratets arkiv og fikk oversikten over alle dem som ble straffet for å drive forretning med okkupantene, forteller Ola Karlsen, forfatter og journalist i ABC nyheter.

Erstatningsdirektoratet holdt oversikten over 60.000 medløpere til okkupantmakten, som staten bøtela. Regjeringen bestemte at NS-medlemmene skulle stå kollektivt økonomisk ansvarlige for utgiftene landet var påført under okkupasjonen og Quisling-styret.

For eksempel gjaldt det utgifter til hirden, som ble lønnet direkte fra statskassa, og Quislings oppussing av slottet, til sine behov. Til sammen 280 millioner kroner, drøyt 5 milliarder kroner etter dagens kroneverdi, ble inndratt på denne måte. Hjemmefrontmannen Jens Christian Hauge fikk rollen erstatningsdirektoratets første leder.

Ble avkrevd millionerstatninger

– Jeg noterte ned alle som fikk en straff på minst 50.000 kroner, ca. en million etter dagens pengeverdi, et betydelig pengebeløp. Til sammenligning utgjorde en normal industriarbeiderlønn 5000 kroner på den tiden. Altså måtte de betale tilbake 10 ganger en normallønn. Dette gjaldt til sammen 814 personer, forteller Karlsen.

Boka tar for seg de 14 profitørene som måtte betale mest. Hver av disse får sin egen historie og sitt eget kapittel i boka. Som kildemateriale har Karlsen brukt saksdokumentene i straffesakene, inkludert vitneprotokoller, brev, korrespondanse, revisorerklæringer og medlemsbøker i NS eller andre kamporganisasjoner.

Mannen som ville kolonisere Sibir

En av historiene i boka handler om Alf Larsen Whist. Han ledet Norske Lloyds på 1920-tallet, men forsikringsselskapet gikk konkurs og han følte seg uglesett. Whist fortsatte derfor forretningsvirksomheten i Frankrike, hvor han ble anholdt for forsikringssvindel. Da rettsaken kom opp, under tysk okkupasjon, kunne han vise til en høy posisjon i NS-hierarkiet i Norge og ble frifunnet på flekken. I stedet ble hans jødiske samarbeidspartner i Frankrike, som ikke turte å møte opp til rettssaken, dømt in absentia.

For å vise sin godvilje overfor okkupantene i Norge, bygde han hytta Ørneredet til Quisling. I dag er hytta en del av Leangkollen hotell i Asker. Whist var svært opptatt av lafteteknikk og ga hytter til både Himmler og Goebbels. Også Wehrmacht i Finnmark mottok en rekke tømmerhytter. Slik håpte Whist å komme i posisjon til å få retten til å selge norske tømmerhytter til Nord-Russland.

– Whist så for seg at Tyskland ville ekspandere østover, kolonialisere arktiske skogsområder i Russland, og få mange nordmenn til å bosette seg der. Til disse nordmennene skulle han selge ferdigfabrikkerte tømmerhytter, med god fortjeneste, sier Ola Karlsen.

Ble fører på Vinmonopolet

Hjelpsomheten til Whist ble lagt merke til, og han ble utnevnt til formann i Vinmonopolet. Der innførte han raskt førerprinsippet. Som formann i Vinmonopolet var han godt posisjonert til å drive restaurant.

– Lokalet han fikk lov å drive sin virksomhet var rett og slett i frimurerlosjen, i Nedre Vollgate 19, som tyskerne hadde beslaglagt.

Deler av Frimurernes hus ble omgjort til en restaurant for NS-medlemmer, kalt Victoria, hvor NS-medlemmene slapp å bli uglesett av folk flest. I tillegg opprettet Whist pjolter-klubb Normanna. Som formann i Vinmonopolet kunne Whist lett skaffe alkohol. Tilpasningen av lokalene til utestedene gikk greit, pengene ble hentet rett ut av Statens pensjonskasse og Norges brannkasse.

På toppen av sin karriere under tyskerne ble Whist utnevnt til næringsminister i Quislings regjering.

Under krigsoppgjøret ble Whist dømt til å betale 993.000 kroner, ca 20 millioner kroner etter dagens pengeverdi, i erstatning. Han slapp dødsstraff, selv om tre dommere gikk inn for det, men satt i stedet i Bjørkelangen tvangsarbeidsleir i 7,5 år.

Lagde æreskirkegård for tyskerne på Ekeberg

En annen restaurant som var "okkupantvennlig" lå i Klingenberggata 4, Restaurant Regnbuen. Restaurantens eier var Ragnar Fredriken, som var så godt som konkurs den 9. april 1940. Men med krigen kom redningen. Fredriksen eide også et entreprenørselskap og en moderne maskinpark, som tyskerne kunne ha nytte av.

– Allerede dagen etter at den 205 meter lange krysseren Blücher ble senket, den 10. april 1940, viste Fredriksen at han var en mann å regne med for okkupasjonsmakten. På den nye, tyske æreskirkegården i Ekebergskråninga, var det nettopp Fredriksens maskiner som gravde opp hundrevis av graver til de omkomne fra Blücher. Også de tyske soldatene som falt senere under krigen ble begravet her, til sammen et par tusen graver. Etter krigen ble alle disse gravene flyttet til Alfaset gravlund i bydel Alna, hvor de ligger i dag, forteller Karlsen.

For å holde entreprenørselskapet sitt flytende, ba Fredriksen om kontanter i forskudd, noe han fikk. Fredriksen tilbød sine nye lokaler på Arbeidersamfunnets plass, Samfunnshuset, til tyske Luftwaffe. Det var bare ett problem. LO-forbundet Papirarbeiderforbundet holdt til der. For å kvitte seg med dem, anga Fredriksen flere av de tillitsvalgte i forbundet til det tyske sikkerhetspolitiet. Han påsto at forbundet var i ferd med å skjule medlemsarkivet, som kunne være høyst interessant for tyskerne.

På Regnbuen vanket god mat på tyske offiserer

På Regnbuen restaurant fikk Fredriksen omgå de strenge rasjoneringslovene for sprit og tobakk, som NS innførte. Og ingenting var mystisk med det. For på Regnbuen vanket tyske offiserer, norske NS-topper og ministere. Der kunne de spise og drikke godt, uten tanke på rasjoneringen. Regnbuen tilbød også levering av mat og alkohol hjem på døra til de samme personene.

Fredriksen sto også bak byggingen av Festung Norwegen, kystfestningene, og flyplasser i Trøndelag og Nordmøre, forteller boka Profitørene.

Etter krigen måtte Fredriksen punge ut med 2,3 millioner kroner i erstatning, ca 45-46 millioner kroner etter dagens pengeverdi. Han ble fradømt sine borgerlige rettigheter en periode og dømt til 2,5 års tvangsarbeid.

Satte firmaet til tjeneste for tyskerne

En tredje profitør var Ferdinand Anker, fra den innflytelsesrike Anker-familien. Ganske raskt etter okkupasjonen sendte Anker sine kataloger og tysktalende selgere fra hovedkontoret i Stenersgate 1, der Oslo city ligger i dag, til den tyske innkjøpssjefen.

Den første bestillingen Anker fikk var på treskruer til tyske brakker. Siden selskapet var tomme for slike skruer, sendte Anker et iltelegram til Sverige med beskjed om at bestillingen skulle prioriteres.

– Anstrengelsene for å hjelpe okkupantene, ble sett på som skjerpende momenter mot Anker etter krigen. Rettstjenerne mente Anker lett kunne sluppet unna avtalen ved å si at han ikke hadde flere skruer på lager. Retten så det derimot som et formildende at Anker ikke var noen oppkomling, men forvaltet gammel kapital og måtte holde skuta og firmaet flytende.

En skam for navnet sitt

Anker ordnet også et lager for tysk krigsmarine på Myrerløkka på Bjølsen, i Marcus Thranes gate 2. Her lagret han jern, deler og skruer til utbedring av skader på tyske båter. I tillegg samlet han inn tinn fra norske privathusholdninger som ble sendt til tysk våpenproduksjon.

Etter krigen måtte Anker betale to millioner kroner i erstatning, ca. 40 millioner 2017-kroner, men på grunn av sin høye alder (72 år da dommen falt) satt han ikke lenge i fengsel.

Landssvikpolitiets etterforsker uttalte: «En mann som er bærer av Bernt og Carsten Ankers høyt skattede navn har ikke lov til å innlate seg i forbindelse med en fiende, spesielt ikke mens fienden ennå førte krig mot våre landsmenn».

Bygde tennisbanen på Skaugum

En fjerde oslomann som profitterte på okkupasjonen, var major Odd Grundt. Da tyskerne gikk inn i Norge, deltok han i kamphandlinger i Trøndelag for å stoppe okkupasjonsmakten. Senere returnerte han til Oslo, tilbake til sin jobb som daglig leder og eier av AS Kontruksjon.

– Et av selskapets oppdrag var å utbedre og utvide Fornebu, en strategisk viktig flyplass for tyskerne. Men akkurat det ble han ikke dømt for, siden det fantes et element av tvang. Derimot ble han dømt for å bygge tennisbanen på Skaugum, som kronprinsen vel bruker den dag i dag, sier Ola Karlsen.

Bygget brakker og radioinstallasjoner

Videre bygget han brakker for tyskerne på Sjursøya, Holmenkollen, Bygdøy, Sannergata og Bækkelaget. Han sørget for radioinstallasjoner på Ekeberg og Ullevål. Han gjorde ferdig bygningen til den tyske byadministrasjonen, statkommandatur, i nedre Vollgate 4-6 og sto bak det tyske luftverntårnet på Ormøya. Grundt eide også et datterselskap, AS Nybygg, som sto for bygging i Kristiansund, en by som var bombet sønder og sammen. Men Grundt bygget ikke boliger for sivile nordmenn, han bygget bunkerser og festninger for okkupantene.

Ved krigsoppgjøret ble han dømt for utilbørlig samarbeid med fienden. Grundt fikk inndratt nesten to millioner kroner, fikk ett års fengsel og tap av borgerlige rettigheter i ti år. I tillegg ble han fratatt stillingen som ulønnet major i den norske hær. De ble brukt mot han at han var offiser og derfor burde skjønt den militære betydningen av de militære anleggene han bygde.

Boken Profitørene kom ut i midten av februar og er Ola Karlsen debutbok. Den har vært hovedbok i Bokklubben Fakta.