Stinn brakke da et nyoppusset Vålerenga Vertshus åpnet dørene

Elektrikere, vaskehjelper og ansatte løper på kryss og tvers. Midt på gulvet står daglig leder siden 2011, Mona Skogen. Hun har en halvspist pizzabit i den ene hånda og en mobiltelefon i den andre. Hun fyrer av klare meldinger til alle sammen, men avslutter som regel setningene med «vær så snill».

Det er 90 minutter igjen til åpning.

– Jeg aner ikke om vi er i rute, jeg har aldri pusset opp et vertshus før, sier hun idet mobilen ringer. Det gjør den ofte nå.

Plass til flere

Vertshuset fremstår som nytt. Mer eller mindre alt er pusset opp, og med fare for å fornærme noen, så oppleves stedet som mye varmere. Det blir plass til flere gjester nå, arealene er bedre utnyttet.

– Jeg har lenge ønsket å flytte bardisken, og nå er den innerst i lokalet, sier Mona. Dartbrettene henger i taket og kan senkes ned når det skal spilles. Plassutnyttelse er viktig.

Det begynner å nærme seg åpning. Det banker på den låste inngangsdøra. Det er stamgjester som lurer på om de skal hjelpe til med noe. Sånn er det på Vålerenga, folk bryr seg om hverandre.

Toalettene er selvfølgelig også pusset opp. Det var mange som kalte det RBK-dasser fordi flisene var sorte og hvite. Det er de ikke lenger, toalettene er nå i Vålerenga-farger. Selvfølgelig.

Lang kø utenfor

«Er alt klart?», roper Mona. Utenfor står mange og venter på å komme inn. Idet hun låser opp døra passerer Vålerenga Janitsjarkorps. Det stopper rett utenfor og spiller for å ære vertshuset, før det fortsetter nedover Strømsveien.

Dette var ikke en planlagt del av åpningen - vi tar det som et godt tegn.

Gjestene får endelig komme inn, og det tar ikke lang tid før vertshuset er mer eller mindre fylt opp. Mona Skogan var ganske sikker på at det ville komme mange i dag. Hun får rett.

Gjestene kikker seg rundt og nikker anerkjennende. Mange kommer bort til Mona og deler ut klemmer og gratulasjoner. Smil og latter sitter løst. «Jentemafiaen» har med to store sjampanjeflasker til Mona. Flaskene inneholder smågodt, og det ser ut til å falle i smak.

Folk finner seg etter hvert et sted og sitte. Stemningen er på topp, og alt er egentlig som før.