Brukere av Fattighuset beskylder styret og medlemmer for å stikke gaver i egen lomme

Mange og harde beskyldninger rettes nå mot Fattighuset av flere av stedets brukere. Styret og de frivillige blir anklaget for å stjele av lasset fra gavene til huset på Grønland. De samme personene blir beskyldt for å kjefte på og trakassere brukere.

VårtOslo har snakket med i alt seks ulike brukere av Fattighuset for å danne oss et bilde. Vi har også truffet Hedda Lødrup, en av de frivillige, som tar en master i enpowerment og helsefremmende arbeid.

— For to år siden hjalp jeg til med å kjøre Fattighusets brødbil. Vi hentet inn ferske bakevarer fra bakerier og nydelig mat fra restauranter i byen. Da vi kom tilbake til fattighuset, forventet jeg at maten skulle deles ut til alle dem som køet opp for å få gratis mat. Men det aller meste ble fordelt mellom personene som arbeidet på Fattighuset. Restene ble lagt ut til utdeling noen dager senere. Dette ga meg en dårlig magefølelse og en flau smak i munnen for Fattighuset, sier Lødrup.

Store muligheter for å gjøre noe mer

Lødrup mener Fattighuset burde behandle de fattige med større respekt, skape tillit og motivasjon.

— Som fattig blir du gjerne dårlig behandlet eller i beste fall oversett. Det burde være enkelt for de frivillige, som selv er fattige, å se at de bør behandle folk med respekt. Heller løfte hverandre opp enn å kjefte på henne som stiller det vanskelig spørsmålet. Jeg synes Petter Uteliggers prosjekt er et godt eksempel, sier en engasjert Lødrup.

Hun har tilbudt seg å hjelpe til både rent praktisk, med å sy om klær, og til å holde kurs for de frivillige, men ikke fått noen respons.

Fattighuset burde være et sted hvor folk ble behandlet med respekt

En dårlig følelse fikk Lødrup også da hun oppdaget mennesker i Fattighusets ledelse iført fine plagg som hun hadde levert inn til huset fra sin mors dødsbo. Det likte hun ikke.

— Som alenemor og student, har jeg selv har levd under fattigdomsgrensen i mange år. Jeg vet hvordan det er å være fattig. Det ligger gode muligheter i å gjøre så mye mer ut av virksomheten på Fattighuset. Da jeg dro dit for å hjelpe til som frivillig, var det for å hjelpe de trengende, ikke for å skaffe meg selv fordeler, sier Lødrup.

Et opprop mot Fattighuset

I november signerte rundt 20 brukere et opprop. Andre var redde for å bli utestengt fra Fattighuset, om de skrev under. I oppropet klager de på måten Fattighuset behandler dem: "De ansatte oppfører seg aggressivt og er lite hygggelige", står det i brevet.

Underskriverne klager også på at brukerne kun får smulene etter at styret og de frivillige har forsynt seg: "Det er blitt observert at personal tar varer som er gitt til Fattighuset og selger det videre. Folk som har prøv å si fra har blitt satt på plass fysisk... eller blitt utestengt fra Fattighuset".

— Fattighuset trengs her i byen, og det er synd at brukerne ikke kan få det de trenger, fordi så mye mat og varer forsvinner uten at det blir lagt ut til brukerne. Det går rykter om at varer donert til Fattighuset blir solgt svart. Om dette stemmer, er det korrupsjon, mener en av de som står bak oppropet.

Opptil 250 personer i kø for mat

Et russisk ordtak sier at gratis ost bare finnes ett sted, i musefella. Det stemmer ikke helt, for gratis mat, også ost, finnes på Fattighuset i Grønlandsleiret. Fattighuset deler ut mat, uten at det er behovsprøvd og uten at du trenger å være medlem.

På onsdag og fredag er Fattighuset åpent for alle. Da er det gratis utdeling av mat. Over 250 mennesker benytter seg av dette tilbudet på de travleste dagene. Allerede før klokken ni er det lang kø utenfor Grønland kirke. De aller første er på plass rundt klokka sju. Klokka ni åpner kirka, og folk får kølapper. De køende kan vente inne i kirka til Fattighuset åpner dørene klokka 11.

Maten får fattighuset fra Matsentralen. Matsentralen satte som betingelse at maten de ga til Fattighuset ikke skulle være eksklusivt for medlemmene. Derfor ble det gratis matutdeling for alle to ganger i uka, mot tidligere kun på fredager.

Det er en avslappet og god tone i kirka. Folk sitter gjerne i smågrupper og diskuterer og forteller. For noen er tiden i kirka viktig også som et sted å møte andre. Det er her de kan fortelle sin egen historie, og det er her de kan lytte til andres. Det er også her de kan få råd fra andre i køen om hvordan å klare seg med små midler. Denne vinteren har imidlertid køen krympet.

Kampen for tilværelsen

Fra køen slippes ti og ti personer inn i Fattighusets lokaler. Det kjennes umiddelbart en stemningsendring. Fra nå av er det alle mot alle. Temperaturen stiger. Inne i det trange lokalet blir det lett skumping og her er spisse albuer en stor fordel.

Dette er ikke stedet for å være ydmyk eller diplomatisk. Flere brukere forteller at roping og kjefting og dårlig språkbruk fra de frivillige hjelperne i Fattighuset er dagligdags. Fattighusets slagord om raushet, respekt, varme og hjerterom blir glemt i kampens hete.

Noen ganger går alt greit, og brukerne får tid til å plukke med seg det de vil ha. Andre ganger skal det, ifølge noen av brukerne, gå en kule varmt inne på matlageret.

— De behandler oss som sauer eller kuer. Fattighuset skal behandle mennesker likt. Ikke favorisere noen framfor andre. De skal ikke kjefte og utestenge folk fordi de har spørsmål eller klager på behandlingen, sier "Sainab", som ofte har stått i matkø på Grønland.

Sliter med å få endene til å møtes

— Når pressen eller noen fra kommunen kommer på besøk, er det ryddig og fint, og de frivillige oppfører seg godt mot oss. Da sier de sier velkommen og god helg, forteller "Sainab". Hun kom til Oslo fra Nord-Afrika for flere tiår siden. I en ulykke for noen få år siden pådro hun seg en ryggskade, mistet jobben og har siden slitt med å få endene til å møtes.

At de som er frivillige på Fattighuset får velge blant klær og varer som kommer inn, kan hun akseptere, men ikke at hele varepartier forsvinner før de når brukerne.

Fant ikke igjen buksene fra dagen før

— Jeg var frivillig i går og bar inn fine nye klær til fattighuset. I dag gikk jeg dit for å finne en ny bukse til sønnen min, men jeg kunne ikke finne en eneste av de buksene vi bar inn i går, forteller en av de faste brukerne.

Hun sier at gjennom årene har hun mye å takke Fattighuset for. Men Fattighuset har forandret seg, mener hun. Brukene blir behandlet mer ovenfra og ned enn før.

Hele verden samlet i en kø

Køen er et FN i miniatyr. En fargerik forsamling av folk med felles skjebne. Tungemål fra flere verdensdeler summer i lufta. Det gjør kommunikasjonen vanskelig til tider.

— Slik jeg ser det, kan uroen i matkøen også være et kulturelt betinget problem. Når vi i Russland stiller oss i en kø, og det er vi vant til, spør vi alltid kto paslednij? Hvem er bakerst? Deretter stiller vi oss bak den som står sist i køen. Her kommer det folk like før åpningstid og stiller seg fremst i køen. Da kan det bli munnhuggeri, sier "Nikloay", russisk mann i 50-årene som har vært bruker på Fattighuset i over to år.

— Etter at de startet med å dele ut kølapper i Grønland kirke fra klokka ni på morgenen, har det blitt mye bedre. Har du et ærend, kan du rekke det ærendet før matutdelingen starter kl. 11.00 på Fattighuset, sier "Nikloay".

Færre i kø denne vinteren

En eldre kvinne fra køen til Fattighuset er lei.

— Enhver klage eller spørsmål til de frivillige kan resultere i at brukeren blir nektet adgang. Det er ikke alle de frivillige som oppfører seg dårlig. Det er alltid den samme gjengen som bruker ukvemsord, dytter og kjefter. Nå går jeg til Blå Kors på Grünerløkka i stedet. Der får jeg en ferdig pakke med mat, som ikke har gått ut på dato. Ikke minst får jeg et smil og en hyggelig kommentar. Det betyr mye for meg, sier hun.

Fredagskøen utenfor Fattighuset i Grønlandsleiret har krympet denne vinteren. Fra å ha delt ut opptil 250 kølapper, har kateket i Gamlebyen og Grønland menighet, Kirsten Aase Finch delt ut litt i overkant av 100 hver fredag nå på ettervinteren.

Fattighuset er ofte eneste alternativ

Køen utenfor Fattighuset i Grønlandsleiret viser at det finnes en del mennesker i denne byen som sulter. Fattighuset blir organisert de fattige, for de fattige. Organisasjonen blir drevet av frivillige.

— Jeg har gått hit i flere år nå. Når kjøleskapet og lommeboka er tom, er det hit eller til matutdelingen til Blå Kors i Marieboes gate jeg må gå. Jeg trodde virkelig det var kirken som stod for denne matutdelingen. Jeg ante ikke at man kunne bli tatt opp som medlem og få større tilgang, sier en mann fra køen.

— Fattighuset jobber for å bedre tilværelsen til de som ikke har så mye i hverdagen. Vi deler ut mat og klær etter evne. Til jul så samler vi inn og deler ut julegaver.

Fattighusets svar

Som svar på påstandene om at store deler av maten og bakevarene ikke blir delt ut til de fattige, svarer Fattighusets medietalsmann, Sverre Rusten, at det som kommer inn, deles ut.

— Det var merkelig. Det høres ikke ut som om den personen noen gang har vært med brødruta. Det må i så fall være for veldig lenge siden når rutinene kanskje var andre enn i dag. Når maten kommer inn, er vi stengt for dagen. Det vil normalt heller ikke være andre frivillige til stede enn de to som har kjørt brødruta. Maten deles så ut neste dag, svarer Rusten.

— De som jobber her er stort sett i nøyaktig samme situasjon som alle andre brukere. De er gjerne brukere som har blitt ansatt som frivillige. De skal ikke ha mer enn alle andre. I hvert fall ikke mye mer.

Enkelte har misbrukt tilliten

Men det har vært problemer med enkelte av de frivillige, medgir Sverre Rusten.

— Noen få ganger har vi dessverre vært nødt til å si opp frivillige fordi vi har oppdaget at de har misbrukt tilliten de har blitt vist. Det er for øvrig ingen her som ikke har dårlig råd. Det gjelder både styret, de frivillige og medlemmene. Alt gjøres frivillig og ulønnet. Styret er arbeidende og ulønnet. Det er klart at noe av det vi får inn, også havner hos styremedlemmene. Alle kan være heldige å finne noe fint, sier talsmannen.

Fattighuset er ikke noe sosialkontor, og det har ikke alle forstått, ifølge Rusten.

— Det er ingen her, verken styret, medlemmene eller brukerne som har noen rettigheter til å få det de ønsker. Alt vi får inn, blir fordelt til dem som trenger det. Noen ganger kan vi gi til personer vi mener er spesielt trengende. Får vi inn store ting, som sykler, kan vi kreve at det leveres inn en søknad. Deretter blir det loddtrekning om sykkelen.

Mye frustrasjon

Om oppropet har Rusten følgende å si: — Uff! Her var det mye frustrasjon som fortjener en bedre adressat. Personen som er nevnt i oppropet, var ikke involvert i hendelsen det trolig er snakk om. Den personen som var involvert, jobber ikke her lenger.

Talspersonen kan ikke huske å ha sett ansatte som er aggressive, men han vil ikke utelukke det.

— Jeg kjenner meg ikke igjen i påstandene om forskjellsbehandling. Alle blir behandlet likt. Noen få kan det være vanskelig å ha med å gjøre. Tilløp til krangel kan selvfølgelig skje, og språkproblemer kan selvfølgelig spille inn, er kommentaren til Rusten.

— Rykter løper løpsk

— Skulle det vise seg at ting herfra blir solgt og at det er frivillige som står for dette, ja da ville det være korrupsjon. Vi har grunn til å tro at noen som henter klær kanskje gjør slikt. Men da er det i så fall ikke noen av dem som jobber her. En frivillig som gjør noe slikt, vil ikke være frivillig lenger om vi får greie på det.

Han mener det svirrer mange rykter i miljøet rundt Fattighuset.

— Det skal ikke mer til enn at noen forestiller seg noe, og så er et rykte på gang. Det er vanskelig å være fattig, og det er mye frustrasjon. Noen svært få vil kanskje rette sine frustrasjoner feil sted.