– Demente trenger å høre kjent musikk, smake, lukte og ta på ting de har et forhold til

Huskehåndboka "Husker du da...? Minner fra 50- og 60- tallet" ble denne uka lansert på Uranieborghjemmet på Majorstua. Boka er tenkt som et hjelpemiddel i arbeidet med demente.

— Dette er også en lærebok for de som ikke har vokst opp i vår kultur fra 50- og 60- tallet. Det vil si alle som er født etter 1970, sier forfatter Bengt-Ole Nordström.

— Demente trenger mer hjelp enn andre til å minnes. Det hjelper at de får se igjen kjente ting, høre kjent musikk, smake, lukte og ta på ting de har et forhold til. De aller fleste som jobber med eldre og i demensomsorgen har ikke selv opplevd 1950- og 60-tallet. Boka er nyttig også for dem. Boka er ikke beregnet å bla i alene, den oppfordrer til samtaler og god mimring, forteller Nordström.

Forstår hvordan du ringer med en 50 år gammel telefon

— Å bearbeide minner styrker identitetsfølelsen og følelsen av mestring, sa Ellen Wasserfall, fra geriatrisk ressurssenter i Oslo kommune, under lanseringen av Nordströms bok. De eldre kan ting vi yngre ikke forstår oss på. Tenk over at unge i dag ikke mestrer gammel teknologi mye bedre enn det de eldre mestrer ny teknologi. Det er ikke opplagt at en ungdom av 2017 vil forstå hvordan en telefon fra 1970-tallet virker, fortsatte Wasserfall.

Ifølge Nordström tok selve skrivingen av boka omtrent ett år. De over 200 bildene ble stort sett hentet fra Digitalt museum, men å få tillatelse til å bruke bildene var en overraskende omstendelig prosess.

Erindringsgrupper

— Jeg har arbeidet med det vi kaller erindringsgrupper. I erindringsgruppene går vi dypere inn i minnene enn det vi gjør ved mimring. Erindringsgruppa er gjerne en fast gruppe hvor vi legger til rette for å snakke om erindringer. Da kan vi klare å nøste oss bakover til livet slik det engang var for pasientene.

Boka har blitt til gjennom utallige slike samtaler, blant annet på Uranienborghjemmet.

— Muntlige anekdoter er best å forholde seg til når vi skal formidle minner, sier Nordström. Han har lett gjennom mye litteratur på jakt etter levende minner, fordi forfattere er gode formidlere.

Allsang og lukten av kaffe og bål

Ved lanseringen på Uranienborghjemmet underholdt forfatteren beboere og frammøtte med sang, film og bilder. Nordström dro i gang med "Gøy på landet" til allsang og gikk videre med å fortelle om ferie og fritid sent på 50-tallet og tidlig på 60-tallet, slik det også blir presentert i boka.

— Er det noen som husker en slik? spør han, og viser et bilde fra en togkupe.

— Ja, jaa sier noen i salen.

Så et bilde av en gammel ryggsekk. Hva kan være i den sekken?

— Kaffe!

— Kan dere huske lukten av kaffe og lukten av bål?

Nordström snakket konkret om minner. Han var spesielt opptatt av lukter. Han fortalte om minner fra fisketurer i barndommen, som å stirre på en dupp som plutselig begynner å røre på seg. Han snakket om å kjøpe is og godteri i strandkiosken i en tid da ikke alt var gjennomregulert, og nesten ingen ting var usunt.

Fjernsynet samlet folket, og vi fikk felles minner

Nordström startet et gammelt NRK-klipp. Kommunikasjonsrådgiver i supperådet Balle Klorin forklarte om suppens stilling i kostholdet, til allmenn begeistring.

Da vi i Norge hadde kun en TV-kanal bandt fjernsynet folk sammen, folk så de samme programmene, og alle hadde et forhold til programlederne. Kirsten Schøyen Seterelv, kjent som selveste hallodama i NRK, fortalte om dette under boklanseringen.

Nordström har reist mye rundt på eldreinstitusjoner som kulturarbeider, visesanger, humørspreder og minnearkeolog.  Boka er skrevet på oppdrag fra Nasjonalforeningen for folkehelsen og finansiert av ExtraStiftelsen. Den vil bli spredt til alle landets sykehjem.