De er uten ID-papirer, har ikke lov til å arbeide og har ingen rettigheter. Organisasjonen Mennesker i Limbo taler deres sak

De lever på vent. De har ingen mulighet til å reise tilbake der de kom fra, og er uten mulighet til å skape seg et nytt liv i Norge.

Mennesker i Limbo er en gruppe med lengeværende papirløse asylsøkere og flyktninger. Ideen til organisasjonen oppstod hos Kirkens Bymisjon og Røde Kors i 2009, men Mennesker i Limbo (MIL) ble ikke registrert i Brønnøysundregisteret før 2015.

• Les også: Forsvarer i straffesak mot Louis Pizza: – Skal arbeidsgivere heretter kontrollere alle med utenlandskklingende navn?

Mellom salighet og fortapelse

Organisasjonen har brukt begrepet Limbo. Med det menes ikke dansen, men den bibelske betydningen av ordet.

Limbo er en katolsk betegnelse en på en tilstand mellom salighet og fortapelse. Det er der hvor sjelene til de avdøde som uforskyldt var forhindret fra å komme til himmelen ventet på dom.

Hvor mange lengeværende asylsøkere som oppholder seg i Oslo, er det ingen som vet eksakt. Mennesker i Limbo har registrert rundt 250 papirløse i Oslo-området.

Utlendingsdirektoratet (UDI), som er de som skal ha oversikt over slikt, har tidligere oppgitt at det på landsbasis finnes rundt 3.000 papirløse.

Har ingen rettigheter

— Det er viktig for oss å ha en stemme i samfunnet. Mange av våre medlemmer har en inngrodd, og forståelig skepsis til myndigheter og samfunn, sier Nasim Alimoradi (40).

Han er styremedlem og medieansvarlig i MIL. I styret har han sittet siden 2016. Styremøtene holdes i Fredensborgveien i bydel St. Hanshaugen

Organisasjonen har lenge levd en ganske anonym tilværelse, men leder i Mennesker i Limbo - biskop Tor B. Jørgensen, kommer med et par eksempler på at organisasjonen nå har begynt å nå ut til folks bevissthet.

— Både rettsaken mot tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett og saken mot Arne Viste som har ansatt papirløse i sin bedrift, har gjort oss synlige i samfunnsdebatten, sier Jørgensen.

Tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett fikk en betinget fengselstraff og en bot på 10.000 kroner å ha ansatt papirløse Lula Tekle som vaskehjelp.

Amnesti for de eldste

Rett før jul ble det klart at regjeringen gir amnesti for de eldste av de ureturnerbare asylsøkerne.

Kravet er i utgangspunktet at de har fylt 65 år, og har oppholdt seg i Norge de siste 16. Ved litt kreativ tallkunst åpner ordningen nå for at du kan legge til de 16 årene på alderen og derfor blir grensen i praksis 49 år, sier Jørgensen.

I følge tall Mennesker i Limbo sitter på er det under 30 personer i hele Norge amnestiet gjelder for.

— Ikke returnerbar eller ureturnerbar

Lager egne ID-kort

Nasim Alimoradi forteller om ID-kortene som de registrerte medlemmene har.

— En papirløs har ingen ID-papirer, og kan heller ikke få det. Alle har imidlertid et DUF-nummer. Hvis en papirløs faller om på gaten, eller er utsatt for en ulykke, vil politiet og andre via vårt ID-kort kunne identifisere personen.

— ID-kortet består av et passbilde, navn, språk som innehaveren snakker, samt DUF-nummeret. Kortet blir også godtatt på bibliotek og på apotek. Uten dette er det umulig å få ut medisiner på resept, forteller Alimoradi.

DUF-nummeret er registreringsnummeret i UDIs datasystem. Alle som søker om beskyttelse eller opphold i Norge får et DUF-nummer. Nummeret har tolv siffer, og begynner med årstallet du søkte for første gang, forklarer UDIs nettsider.

— Noen hater oss

— Mennesker i Limbo kjemper for å synliggjøre de papirløses fortvilte situasjon. Noen mennesker hater oss, andre har ikke engang hørt om oss. Under Arendalsuka møtte vi en kvinne som skrek til oss at vi var kviser og snyltere på samfunnet, forteller Nasim Alimoradi.

— Vi vil jo mest av alt bidra med våre ressurser. Vi ønsker ikke å være brukere, men aktive samfunnsborgere, sier den papirløse flyktningen.

Alimoradi vokste opp vest i Iran, tett ved grensen til Irak. Da de to landene for rundt førti år siden kom i krig, måtte han og familien flykte opp i fjellene, og gjemme seg i huler der.

Senere ble han som ikke-muslim kastet ut fra skolen, og måtte reise fra by til by i Iran for å skaffe seg arbeid. Etter arrestasjoner og fengselsopphold fant han ut at han måtte komme seg unna regimet i Teheran.

Alomoradi søkte asyl i Norge i 2007. Han fikk avslag, men saken har vært oppe til behandling flere ganger, senest i fjor høst.

Alt får plass i ryggsekken

— Fram til vi ble nektet arbeidstillatelse, var jeg i arbeid. Jeg har fortsatt venner på den gamle arbeidsplassen. Siden jeg er papirløs og uten rettigheter lever jeg hos venner og bekjente.

— Siden 2011 har jeg ikke sovet mer en to netter på det samme stedet. Alt jeg trenger til det daglige livet, så som tannbørste og medisin og litt klær har jeg i ryggsekken min. Jeg har vent meg til det nå, forteller Nasim Alimoradi.

Det er styremøte i MIL i lokalene i Fredensborgveien nesten ukentlig. Der møter han alltid opp, dessuten gjør han frivillig arbeid blant annet for Kirkens bymisjon, helsesenter for papirløse, Mennesker i Limbo, kirkeprogrammer og arrangementer.

— Jeg har uka fullt opp, med ting å gjøre, og på søndag går jeg i kirken. En papirløs flyktning opplever motløshet og fortvilelse. Jeg har to ganger forsøkt å ta mitt eget liv, men i dag er jeg glad for at jeg ikke klarte det, sier Nasim Alimoradi.