Tony setter et skudd i halsen på kjæresten sin. Det er ikke på film, det er ikke fake. Det er livet til noen som bor i samme by som deg. Til venstre stortingsrepresentant Petter Eide. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Stortingets Petter Eide ble med Foreningen for en Human Narkotikapolitikk på en tur blant byens svakeste
Rusavhengige trenger hjelp, ikke straff, mener Foreningen for en Human Narkotikapolitikk. Når antallet rusavhengige på gata i Oslo stiger, så er det et tegn på at dagens narkotikapolitikk ikke holder mål, sier foreningens leder Arild Knutsen.
Arild Knutsen i Foreningen for Human Narkotikapolitikk tok med seg stortingsrepresentant Petter Eide (SV) på en tur rundt til noen av de vanskeligst stilte i byen.
Med på turen var også Dag Torp, også han fra Foreningen for Human Narkotikapolitikk. Han hadde en bag full med sterilt brukerutstyr, som Torp delte ut til dem som ønsket.
Det mørknet fort i Storgata. Natten gjorde akkurat som Lillebjørn Nilsen synger om. Den strøk gatelangs forkledd som en kjølig sønnavind.
— Jeg er her fordi jeg vet lite om disse menneskene. Jeg går jo ofte forbi dem i gata, men hvem er de egentlig, sier Petter Eide.
De folkene vi skulle møte er de aller svakeste i samfunnet. Det er folk som hverken bryr seg om naboens tujahekk, eller om bompenger. Det er disse folkene som de siste ukenes valgkamp ikke handler om.
Annonse
Møtet i Hausmannsgate
I Hausmannsgate, mellom brua og Røde Kors, sitter en gjeng og liksom huker seg ned for å gjøre seg minst mulig synlige. De får øye på Dag Torp og roper ham til seg. Han deler ut brukerutstyr.
En mann i olabukse, hettegenser og adidasjakke kommer for å prate med Arild Knutsen. Langt inne i skyggen av hettegenseren og capen, skimter vi et magert ansikt. Det er ansiktet til Tony.
— Jeg bor på gata, forteller han. Jeg mistet medisinene mine og fikk ikke nytt. Jeg var flere steder, som hos Kirkens bymisjons 24/7, men over alt var det regler som gjorde at jeg ikke fikk metadon tilbake. Dermed ble jeg sjuk og begynte med dette igjen. Jeg mista leiligheten. Nå er jeg uønsket samme hvor jeg kommer. Selv om jeg er klissblaut og kald, sier han
Dette er virkeligheten
Hadde han vært sønnen din, hadde du tatt ham med hjem, men Tonys foreldre var også rusavhengige, han har tatt opp arven.
Tony og kjæresten Thea deler en dose og bruker det sterile utstyret de fikk fra Torp. Tony setter sprøyta på Thea, et skudd i halsen på kjæresten sin. Det er ikke på film, det er ikke fake. Det er livet til noen som bor i samme by som deg.
Etter et par minutter er han tilbake, vil prate mer. Han er utrygg. Redd for at unge, sterkere misbrukere skal ta fra ham det lille han bærer med seg. Redd for det han kaller "drittunger som reiser ned i byen for å banke opp en sliten stakkar".
— Men akkurat nå føles det bra, sier han. Han og Thea stiller opp på bilde med stortingspolitikeren.
— Tenk deg om vi kunne hatt en egen legevakt hvor slike som Tony kunne fått hjelp. Når legevakta i Storgata flytter, kunne de lokalene blitt brukt til å hjelpe russkadde. Det er hjelp, ofte nødhjelp de trenger. Vi får ikke færre narkomane om Tony får gå på metadon igjen, men han får et mer verdig og bedre liv, sier Arild Knutsen.
Politiet kommer
En politibil stopper i Hausmannsgata, og en betjent løper ut. Politiet har fått melding om et mulig overdosetilfelle. I handa har betjenten en dose med motgift, en livredder.
— For ti år siden visste du at når politiet kom, så var det for å legge deg i bakken, brekke opp fingrene dine for å se om du hadde noe stoff i neven. Nå kommer de med motgift og kan redde en liv. Det er framgang, sier Knutsen, men legger til at du ikke vet hva neste politimann som dukker opp vil gjøre.
Politibetjenten tar en lavmælt prat med Eide, så forsvinner patruljen over Hausmanns bru.
— Krigssonen i verdens beste land
Rusavhengige Marius vil prate narkotikapolitikk med Knutsen og Eide. Han ønsker seg et tilbud hvor det ikke går på livet løs. Et sted hvor hjelp er viktigere enn straff.
— Dette er en virkelighet jeg visste alt for lite om. Det her er en egen stamme i byen, en minoritet som har sitt eget språk, sine egne koder og regler, sier Petter Eide.
— Det er dette som er krigssonen i verdens beste land å bo i, mener Knutsen
Får ikke metadon
I Brugata treffer vi Magne (49). Han er høy og kraftig. Han står ikke stille mens han prater. Fotarbeidet minner om en boksers. En sliten tungveksboksers fotarbeid i siste runde.
— Jeg har flere ganger slutta med heroin. Hvis jeg bestemmer meg og er helt bestemt oppe i hue, så klarer jeg det. Jeg trenger bare litt hjelp av metadon en ukes tid for å få bukt med de plagene som kroppen gir når det ikke får heroinen den er vant til, sier Magne.
— Den metadonen jeg da har brukt, har jeg skaffet meg på ulovlig vis. Myndighetene vil ikke gjøre det lett å skaffe seg metadon. Hvis jeg går til lege eller melder meg for myndighetene, så setter de meg på metadon i månedsvis. Det ødelegger for meg, sier han.
Magne har stort sett vært i arbeid hele sitt voksne liv. Med sin solide fysikk, var det aldri noe problem å få sjauejobber på Dagsen, og utdanning innen mekanikk var et pluss.
Må ikke hjelpe for mye
Arild Knutsen forteller om et strikt regelverk. Det er ikke bare-bare å få metadon. Arild Knutsen forklarer at de ofte møter holdninger hos politikere som sier at en ikke må gå for langt i å hjelpe. At det vil gi enda flere narkotikabrukere i byen.
LAR, legemiddelassistert rehabilitering, et et ord som går igjen. På helsenorge.no står det blant annet om LAR: Behandling med opioidholdige legemidler (substitusjonsbehandling) av opioidavhengighet (avhengighet av heroin, morfin m.fl.) har vist seg å redusere pasientens forbruk av opioider, redusere dødeligheten og bedre livskvaliteten.
Ved LASSO i Dalsbergstien ved Bislett drives et lavterskel LAR-prosjekt av Oslo kommune. LAR er omstridt. Vil denne veien ut av heroinens klør gjøre at vi får flere rusavhengige?
En feilslått narkotikapolitikk
I Oslo finnes det i dag flere tunge rusavhengige enn noen gang, mener Knutsen. Det er 20 år siden forrige registrering, men det er ingen tvil for ham at antallet er stigende. Han mener at det kan finnes opptil 12 000 rusavhengige på gata i Oslo.
— Kommunen deler ut fem tusen sprøyter i døgnet. På Prindsen og andre steder hvor rusavhengige kan få hjelp, er kapasiteten sprengt. Det var ille i 2010, men det er verre nå. Det vitner om en feilslått narkotikapolitikk, mener Knutsen.
Turen rundt i byen avsluttes hos 24/7. Det er Kirkens bymisjons døgnåpne helse- og velferdstilbud for de mest utsatte rusmiddelavhengige i Oslo. På dagtid er det alltid lege her.
Det virker stille, og Knutsen ringer på døra. Nei, vi kan ikke slippe inn. Noe skjer der inne. Kanskje noen kjemper sin livs kamp for å komme videre i livet. Døra lukkes, og vi står utenfor i oslonatta, mens vinden har skrudd seg opp enda et par hakk.
— En kontorist og akademiker som meg kommer ellers aldri så nær disse menneskene. Jeg skal innrømme at det gjorde sterkt inntrykk på meg å sitte 40 cm fra en dame som får en sprøyte i halsen, sier stortingsrepresentanten. Eides ansikt er alvorlig.