Modig ungdom forteller sine personlige historier om terror

Teaterstykket minner oss på at vi alle har et ansvar om å inkludere den rare, den brune, hijabbrukeren, den høyreekstreme, jøden, konvertitten og sjia-muslimen. Og at systemet må tilrettelegge for inkluderingen.

Forestillingen er ikke et tradisjonelt teaterstykke, men minner mer om en samfunnspolitisk konferanse med sterk scenekunst. Den er basert på at fire ungdommer, med lite skuespillererfaring fra forskjellige trosretninger, forteller ærlig om sine opplevelser. Danseensemble og sangklang av Bård Elias Nystøyl forsterker forestillingen.

Valgte en mer inkluderende vei

Datanerden Yousef Bartho Al-Nahi forteller om grunnen til at han konverterte til islam og at han ble hetsa for valget. En krig mellom Vesten og islam? Ja, har han til tider tenkt, og det førte han i feil ekstremistretning, før han tok et nytt veivalg: mot et inkluderende islam med en utstrakt hånd.

Tøffe Faten Mahdi Al-Hussaini, som har fått mye oppmuntring for tøffheten sin, blir også hetsa for akkurat det samme. Grunnet hennes valg om å bruke hijab, men også fordi hun er sjia-muslim. Problemene dukka tidlig opp på skolen, både på vestkanten og østkanten. Hun reiste tilbake til foreldrenes moderland for å finne tilhørighet, men ble blenda av sitt eget sinne. Også hun valgte en ny ideologi: et mangfoldig samfunn der alle er søsken. Hun ønsker ikke bli holdt ansvarlig for kommentarer hun ga da hun var 15 år.

Salen er på gråten

Tori Itai Keilen, med sin klare røst og overbevisende historier, minner oss på at antisemittismen lever i beste velgående. Den må tas seriøst, selv om det er urettferdigheter det som foregår i Midtøsten.

Rolig, men bestemt kommer Utøya-overlevende Siri Marie Seim Sønstelie og forteller sin sterke historie fra 22. juli. 2011. Politisk engasjert og med et ønske om å gjøre en forskjell, deltar hun på sin første sommerleir med Arbeiderpartiets ungdom. Hennes ømme, men skarpe fremstilling gir forestillingen en ny integritet. Hun smiler beskjedent når hun forteller om gledene hun opplevde, og hele salen er klare til å gråte når hun forteller om hvordan opplevelsen hennes ble abrupt ruinert av terroristen Anders Behring Breivik.

Det er vondt å bli avvist

Når disse historiene ses i sammenheng, er det absurd at Anders Behring Breivik mente at disse menneskene hadde fått alt for stor innpass i det norske samfunnet, og at Arbeiderpartiet hadde gitt alt for mye støtte til disse gruppene. Ungdommene forteller historier som viser det stikk motsatte. Og det er fremdeles et stykke å gå, de møter fremdeles motgang.

Forhåpentligvis gir motet til disse ungdommene støtte til andre ungdommer. Støtte til å sette ord på vanskelige opplevelser og å tørre å være sårbare. Fordi det er vondt å bli avvist og bli holdt utenfor. Her er det mye å lytte til. Forestillingen fremmer viktige budskaper og er vel verdt å se.