Utenfor Niels Henrik Abels hus på Blindern står ukrainske Anastasiia Karachun (19). Hun hadde svært få forventninger til sitt nye studieliv, men sier hun er veldig fornøyd med tilværelsen her.Foto: Petter Terning
Anastasiia (19) måtte flykte fra krigen i Ukraina, og studerer nå på Blindern for landets fremtid. — Jeg kan ikke bare sitte og gråte
Ukrainske Anastasiia Karachun (19) fikk sin store drøm oppfylt da hun kom inn på universitetet i Kyiv, men invasjonen av landet førte til at hele studielivet hennes ble snudd opp ned. — Jeg må gjøre noe nå, så når krigen er over er jeg ferdig utdannet og jeg kan hjelpe til med gjenoppbyggingen av landet. Det er vår fremtid og vår plikt, sier hun.
Da Anastasiia Karachun (19) kom inn på det prestisjefylte universitetet Kyivs Polytekniske Institutt for to år siden, var det en drøm som ble oppfylt. Selv om det var en pandemi som nettopp hadde startet, lot hun ikke det sette en stopper for det nye livet som student.
Anastasiia studerte IT på det ukrainske universitetet i to år. — Jeg likte meg så godt der. Det gikk over all forventning, og jeg hadde en stor drøm om å studere på det universitetet. Jeg elsket miljøet der, det var så mye kreativitet og flotte mennesker, forteller hun.
— Jeg var nettopp ferdig med det andre året av bacheloren da krigen startet. Skolen stengte og vi måtte alle begynne på nettstudie. Det var veldig trist siden vi likte det sosiale livet på campus.
19 åringen forteller at universitetet føltes ut som hennes andre hjem, men hun skjønte fort at hun ikke ville være trygg der. Derfor bestemte hun seg for å reise.
— Jeg hadde dårlig samvittighet for å reise. Det føltes ut som at jeg flyktet, men så skjønte jeg at jeg måtte flytte for en stund. Da jeg kom til Norge tenkte jeg at jeg kunne gjøre mer her enn det jeg kunne gjøre i Ukraina.
Da den unge studenten kom til Oslo fortsatte hun nettstudiet. Interessen for økonomistudier hadde økt den med tiden, og hun bestemte seg for å søke om å komme inn på det internasjonale studiet Natural Sciences and Informatics, på Universitetet i Oslo.
Anastasiia Karachun engasjerer seg mye for konflikten som skjer i hjemlandet, sammen med felles ukrainere i Oslo. Her er hun sammen med venninnen Valeria på feiringen av Ukrainas uavhengighetsdag utenfor Stortinget.Foto: Petter Terning
— Jeg hadde ingen forventninger og måtte bare ta det jeg fikk. Men da jeg så bygget til Det juridiske fakultet på Nationaltheatret tenkte jeg “Wow, her må jeg studere!”.
Engasjert student
Nå studerer Anastasiia på det matematiske fakultet på Blindern, i tillegg til å fullføre bachelorgraden i IT på Kyivs universitet over nett. — Jeg trives veldig godt hittil, og jeg elsker å lære nye ting. Jeg liker tall, men jeg skal også ta norskkurs, sier hun.
Studenten forteller at det er mange likheter på Universitetet i Oslo som i Kyiv, men den største forskjellen for henne er at det er færre enkeltemner på en gang. — I Kyiv hadde jeg opp til ti emner på en gang, her har jeg tre. Jeg liker det godt, det er lettere å fokusere på kun de tre, forklarer hun.
Anastasiia er veldig engasjert i det som skjer i hjemlandet, og har et innstilling om at alt kan gjøre en forskjell, fra små til store ting. Sammen med andre ukrainere i Oslo tok hun del i onsdagens solidaritetsmarkering utenfor Stortinget, der hun også skrev deler av manus til talene som ble holdt.
— Det var en liten jobb å skrive talen, men det er noe. De små tingene er like viktige som de store, og man er viktig for landet uansett hva man gjør. Selv om du kanskje bare prøver å stabilisere din mentale helse, så er det like viktig å jobbe med seg selv. Noen kan gjøre mye, noen kan gjøre lite, men alle kan gjøre noe, sier hun.
Det juridiske fakultet holder til i de opprinnelige universitetsbygningene ved Karl Johans gate. Det er ikke her Anastasiia studerer, men bygget bidro til et positivt førsteinntrykk av hennes nye studentby. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud / NTB
— Jeg bekymrer meg fortsatt veldig
Anastasiia Karachun sin hjemby ligger bare 20 km unna Butsja, byen der russiske styrker massakrerte store deler av den ukrainske befolkningen i februar/mars. — Jeg kan ikke beskrive følelsene jeg fikk da jeg leste nyheten. Det er forferdelig det som skjedde der. Jeg bekymrer meg fortsatt veldig for ukrainere, men jeg håper på seier. Alt skal bli som det en gang var, sier hun.
Det er for tidlig for Anastasiia å vite om hun vil bli i Oslo eller reise tilbake til universitetet hun en gang drømte om. Hun er likevel innstilt på å bli en stund, ettersom hun allerede lærer seg norsk.
— Jeg vet ikke om det blir måneder eller år, jeg vet bare at jeg er her nå. Jeg kan ikke bare sitte og gråte. Jeg må gjøre noe nå, så når krigen er over er jeg ferdig utdannet og jeg kan hjelpe til med gjenoppbyggingen av landet. Det er vår fremtid og vår plikt.
