– Oslo ble mitt homsemekka. Skeive Oslo møter journalist-student John Marcus Havmo

Er Oslo en homovennlig hovedstad, og føles Oslo inkluderende for tilreisende skeive? Trondheims-gutten John Marcus Havmo gir sin utenfra-vurdering av skeive Oslo.

Oslo regnes ikke bare som Norges hovedstad, Tigerstaden eller landets største by. I tillegg til den beryktede barcode og et operahus i marmor i milliardklassen, er Oslo kjent for å være byen i Norge med størst homofilt miljø.

Ingen undersøkelser støtter denne teorien, men samfunnsnormene vil ha det slik. For fakta er; jo større en by blir, jo større grupper danner de ulike minoritetene. Desto flere individer som tilhører en minoritet, jo lettere er det å danne miljøer og subkulturer der minoriteten i tillegg kan bli så tallrik at de ulike individene kan møte andre med samme interesse. Oslo anses for å være nettopp dette, en by med et såpass stort og inkluderende homofilt miljø med noe for enhver smak.

Oslo sett utenfra

For oss som står med begge beina plantet i Oslogryta hver dag, er det kanskje vanskelig å se byen fra utsiden og vurdere hvorvidt befolkningen er så inkluderende som vi vil ha det til. Det interessante hadde derfor vært å få et innblikk i hvordan tilreisende skeive ser på Oslo. Og om de som ser byen nettopp fra utsiden regner byen som homovennlig.

Denne uka møter Skeive Oslo John Marcus Havmo (23). Han anser seg selv som en veldig stereotypisk skravlete homo med et glass bobler og boa. Iført leopardmønstret fuskepels kaster han kjærlighet over livet i Trondheim med bobler og en god latter. For John Marcus er det aldri for sent å dra på fest, men alltid litt for tidlig å dra hjem.

– Jeg synes det er vanskelig å velge

– Hvem jeg er? Gud, det er et litt vanskelig spørsmål. Mange som kommer fra samme plass som meg, Rissa, en liten kommune i Sør-Trøndelag, har allerede barn, hund og hus. Jeg derimot, føler det kan bli litt vanskelig å velge om jeg skal drikke rødvin, og bare leve med rødvinstenner på byen, eller om jeg skal drikke prosecco.

John Marcus er, ifølge seg selv, en person som har tatt plass, og krevd plass.

– Jeg er veldig levende og elsker å gjøre nye ting, oppleve nye plasser og bli kjent med nye mennesker. For det meste har det vært en bra ting for meg. Men jeg har jo selvsagt møtt på dem som synes at jeg og mitt har blitt litt mye.

En trist historie om det å være annerledes

John Marcus kommer fra ei typisk bygd hvor alle kjenner alle, og alle vet alt som skjer til enhver tid.

– Man skulle tro at det har vært hardt for meg å komme fra en slik typisk bygd, med mye sladder og baksnakking, hvis man ikke passer helt inn i rollen som unggutt og ville bli snekker og elsket fotballsøndag på tv2. Men det vil jeg ikke si.

Så og si alle slike settinger, hvor en homse kommer fra ei bygd og alltid har vært litt annerledes, kommer det en trist historie om hvor hardt livet var og hvordan personen blomstret når han eller hun endelig fikk flytte. Men slik har det ikke vært for Havmo. Han fikk ikke den heftige perioden etter at han kom ut.

Trondheim føles liten

John Marcus forteller at selv om prosessen med å definere seg som homofil ikke var vanskelig, så ble Rissa etter hvert litt lite. Som 16-åring tok han med seg et flyttelass på fergen over Trondheimsfjorden og bosatte seg i Trondheim. Der har han bodd siden.

– Jeg har nå bodd 5-6 år i Trondheim og begynner å føle at denne byen begynner å bli litt liten. Jeg har vokst mye på disse årene og føler at jeg kanskje har en liten peiling på hva jeg vil og hvem jeg er. Men jeg er på langt nær klar til å kjøpe hus, bil, hund og adoptere enn kid. For det første så har jeg studert en del og har studielån opp til ørene, for det andre så klarer jeg så vidt å passe på meg selv, og for det tredje er jeg ikke klar til å kalle meg voksen ennå. Jeg har for tynt skjegg.

Sixpack på butikken betyr havregryn i tallerken

Selv om John Marcus lever livet til det fulle i landets nest største by, blir det mange turer til hovedstaden når lommeboka er samarbeidsvillig.

– Jeg studerer jo nå og, som de fleste vet, så er ikke det tiden i livet hvor man kaster penger rundt seg, spiser sunt og jetsetter rundt hele kloden. Hvis man ikke har rike foreldre eller har en eller flere sugardaddies. Jeg har ingen av delene, så jeg står ofte og lurer på om jeg skal kjøpe den sixpacken og spise havregryn resten av uka, fordi jeg må få med meg den festen. Du skjønner greia. Jeg har ikke så mye penger til overs for å reise så mye, men jeg er i Oslo så ofte jeg får det til.

I Oslo bor han hos venner som har bosatt seg i hovedstaden for å studere. De mange turene til Oslo har etter hvert ført til det han anser som et lite nettverk. Et nettverk av streite vel og merke. Selv har han ikke mange skeive venner i hovedstaden, men det hindrer ikke han og vennegjengen i å oppsøke Oslos skeive barer.

The gay best friend

– Det er for det meste streite venner jeg har fått. Sånn er det ofte. Uansett hvor jeg er eller ender opp, blir det litt sånn ”only gay in the village”-greier på meg. Så klart, jeg kjenner skeive folk, men ender for det meste opp med å bli the gay best friend og har ikke funnet min egen ennå. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, det har bare blitt sånn. Ikke at jeg sliter med det.

Vil han ha en skeiv natt, er så og si alle John Marcus kjenner mer enn villig til å bli med på det. Dessuten, hvis man ikke har så mange skeive venner, er det mindre konkurranse eller begrensninger. Egentlig en vinn vinn-situasjon.

Det blir med andre ord dansing til sola står opp på Elsker i Kristian IVs gate 9 likevel. Oslo har de beste skeive utestedene i landet, vil jeg påstå. Noe som egentlig sier seg selv, det er jo flere homofile her, enn i Kirkenes for eksempel.

Oslo ble mitt homsemekka

En stor prosentandel av den skeive befolkningen i hovedstaden er tilflyttede fra andre, mindre steder i vårt langstrakte land, gjerne skeive med et håp om å bo i en by med et større homofilt miljø som gjør det lettere å møte andre med samme legning.

– Har egentlig Oslo et rykte på seg for å være en god skeiv by? I så fall tror jeg det har gått meg ubemerket forbi i alle fall. Jeg kommer jo fra en liten plass, flyttet til Trondheim som 16-åring, spent, nylig kommet ut og kåt på storbylivet og, i noen år, var jo Trondheim mer enn nok skeiv by for meg. Men etter hvert fant jeg ut at det var jo ikke store greia, så Oslo ble mitt homsemekka. Nå har jeg reist litt mer, og jeg må si at Oslo imponerer ikke sånn veldig.

John Marcus understreker at Oslo selvfølgelig har mer å by på, både i kulturtilbud og antall skeive, enn noen annen by i landet, men at dette kommer naturlig av byens størrelse. Han har ikke aktivt gått inn for å oppsøke et homofilt miljø, men det burde vel kanskje ikke være nødvendig heller. Selv om Oslo, ifølge John Marcus, kommer bedre ut enn Trondheim, så er ikke Oslos tilbud for skeive noe å skryte av som storby i Europa.

– Vi er en gruppe med heldige utvalgte

Oslo har bare blitt Norges homse-hovedstad fordi det er den største byen, med flest folk.

– Mange kaller oss skeive for en minoritet, og minoriteter flokker seg ofte sammen. Det er nok det som har skjedd her også. Jeg selv vil jo ikke kalle oss en minoritet, jeg liker ikke det ordet. Vi er heller en gruppe med heldige utvalgte.

Likevel anser han Oslo som inkluderende. Så inkluderende at han planlegger å flytte hit når bacheloren i journalistikk er levert. Men John Marcus er ingen introvert mann. Som han selv understreker, ville han nok ikke vært av typen som ville hatt problemer med å finne seg miljøer uansett hvilken by han hadde bodd i.

– Håper folk digger meg som menneske

– Jeg føler meg egentlig hjemme og inkludert uansett hvor jeg er, men jeg tror også at folk som kanskje har slitt litt med å finne sin gjeng eller sin plass i et samfunn, kan finne det i Oslo. Byen er så stor og det er så mye forskjellige folk der at jeg tror det skal godt gjøres å ikke finne noen du klikker med og kan føle deg som hjemme sammen med. Det er så mange forskjellige mennesker i den byen at det at to menn eller to damer kysser, burde virkelig ikke være noe problem. Jeg har aldri opplevd noen negative holdninger eller situasjoner, og det håper jeg ingen andre gjør heller.

John Marcus hevder at det aller viktigste for han med en by er at den gir han muligheten til å være seg selv og at han har muligheten til å bidra med sine positive sider og egenskaper. Det er kanskje dette som kjennetegner en inkluderende storby.

For det er dessverre slik, i det 21. århundret, at det i mange miljøer er vanskelig for folk å se forbi det faktum at en mann er homofil eller bifil. Det at Oslo-befolkningen klarer å møte John Marcus som den han er, er viktigere for han enn at de forbarmer legningen hans.

– Jeg ønsker ikke at folka som bor her skal ta godt imot meg fordi jeg er skeiv. Jeg håper og vil heller at folk digger meg fordi jeg er et bra menneske, er flink til noe eller at de føler at jeg har gode kvaliteter på andre måter. Det at jeg ligger med menn hjelper meg ikke så mye på et jobbintervju og skaffer meg jo egentlig ikke venner.

Postadresse i hovedstaden

Det at Oslo på ingen måte ser han for legningen hans, men for den han er, er en av Oslos mange fine sider, synes John Marcus Havmo.

– For meg er Oslo mitt neste hjem. Jeg gleder meg som en liten unge hver gang jeg skal nedover og vil aldri dra når jeg skal opp til Trondheim igjen. Jeg må få postadresse i hovedstaden snart.

Til vår skuffelse ser vi ikke John Marcus i Oslo under Oslo Pride. Han skal lenger sørover og danse i sanden under Palmesus i Kristiansand. Selv om Palmesus i år trakk det lengste strået, innrømmer han at det er dumt at Palmesus og Pride kræsjer i år.

– Jeg lover å komme sterkere tilbake i 2018. Da skal jeg stå glitrende og fantastisk på en flåte! Jeg lover, om jeg så må bygge den selv. Jeg skal glitre og jeg skal vises!