I dag kommer verden til Oslo. Oslo World fyller 25 år

Oslo World er en av Europas ledende musikkfestivaler i sitt slag. De jobber for å bringe verden til Oslo, og Oslo til verden, gjennom musikk. I år fyller de 25 år. VårtOslo tok en kaffekopp med Alexandra Stølen, festivalsjef for Oslo World og president i Det Europeiske forumet for verdensmusikkfestivaler, til en prat.

– Kan du fortelle litt generelt om Oslo World for dem som ikke kjenner til musikkfestivalen fra før?

– Vi startet i 1994, og het da «Verden i Norden». I 2012 gikk vi bort fra World Music-begrepet, og ble Oslo World. Dette var mye fordi vi ikke ønsket å sette musikk i en sekkebetegnelse som tross alt ikke er en sjanger, men også fordi ikke bare driver med musikk. Oslo World er i all hovedsak en musikkfestival.

Hovedfokuset vårt er å representere kvalitetsmusikk i alle sjangre, med hovedvekt på Afrika, Asia, Latin-Amerika og Midtøsten. Samtidig arrangerer vi samtaler, danseforestillinger og utstillinger.

Mange har et kjempestort publikum

– På programmet er det mange store navn. Men den gemene hop vil kanskje ikke kjenne igjen så mange av dem. Det betyr vel ikke at det ikke er anerkjente, populære artister?

– Nei. Det spørs veldig. Hvis jeg hadde reist verden rundt med dette programmet, så er det jo veldig forskjellig hva folk reagerer på og har et forhold til. Estrella Morente er jo et veldig stort navn i Spania, kanskje et av de aller største. Hun er også et kjempestort forbilde for mange unge spanjoler. Hun har på sin måte vært en fornyer av en gammel tradisjon, flamencoen.

Et annet navn i samme gate er Omar Sosa. Alle på Cuba vet hvem har en. Mange vet hvem han er utenfor også, for den saks skyld. Men poenget er at det er veldig mange av våre artister som har et kjempestort publikum og et kjempestort navn, men som få i Norge hører på, fordi de ikke blir spilt noe sted.

– Den skeive scenen i Sør-Afrika er stor

– Har du noen høydepunkter du vil trekke frem i år?

– Jeg vil definitivt trekke frem Estrella Morente. Og Fatoumata Diawara, som pryder programmet vårt. Jeg synes også det er veldig gøy at vi booket Isák lenge før «Stjernekamp» og de greiene der. Mzanzi Pride anbefaler jeg på det sterkeste.

Det er en Sør-Afrikansk pridekveld hvor vi har invitert tre vidt forskjellige artister, men som alle representerer den skeive scenen i Sør-Afrika, som er veldig stor, og er en slags foregangsscene for pride verden over. Den holdes i kulturkirka Jakob, noe som i seg selv er kult.

For barnefamilier kan jeg anbefale «Barnas verdensdager». Det er alltid hyggelig å dra på festival med barna. Og det er gratis. Vi har også et seminar som heter «Frihet for hvem?», siden frihet er årets tema. Her blir det diskusjon om kvinnenes rettigheter i andre land.

Så er det konsert inne i Nobels fredssenter. Så det er mange høydepunkter, men det spørs jo helt hva man liker. Det er alle slags sjangre og for alle typer målgrupper. Det er klubb og sittende, konserthus, Jaeger, kunst og seminar.

Frihet er årets tema

– Da har du jo på en måte svart på det allerede, men hva er spesielt med årets festival?

– Det må jo være at det er 25-årsjubileum. Og så synes jeg årets tema er veldig spennende. Frihet er et stort tema, men jeg føler vi har klart å spisse det i en interessant retning. Vi skal snakke om menneskerettigheter og politikk, men også kunstnerisk frihet og skaperglede.

Årets tema er tydelig linket opp til programmet. Sånn har det ikke alltid vært. Vi har ofte booket først, og så har temaet kommet av seg selv. I år gjorde vi det motsatt. Det gjør også programmet mer helhetlig.

Har to gutter på kontoret

– Du har ledet festivalen i 13 år. Du må jo ha masse erfaringer og historier å dele?

– Jeg ble festivalsjef da jeg var 30, og da var jeg en av få kvinner. Det har vært en spesiell opplevelse. Det pleier jo å være mest menn i sjefsroller i musikkbransjen.

– Jeg har hørt at festivalen hele tiden har blitt organisert av kvinner.

– Ja, det burde jeg jo egentlig ikke være stolt av! Nei, det er som gutta pleier å si: Jeg tok de beste som var på intervju. Hehe. Neida. Men det er noe sannhet i det også. Det kommer jo ikke godt ut i et likestillingsperspektiv. Men vi lyser ut stillingene, og ansetter de vi tenker passer best inn.

Nå skal det sies at vi har to gutter på kontoret, og det er ikke et mål for oss å bare ha jenter. Det er tilfeldigheter kombinert med gode søknader.

– Kanskje du ansatte jenter fordi de fremsto mer dedikerte til akkurat denne saken?

– Det kan hende. Men det er ingen tvil om at det gjør noe med et arbeidsmiljø å bare ha ett kjønn på kontoret. Vi skulle gjerne hatt flere gutter.

• Les også: Kantoren har spilt de samlede verkene av Bach i Sagene kirke: – Å spille all denne fantastiske orgelmusikken, det er hele livet mitt

Sterke musikalske opplevelser

– Okei. Men tilbake til dine 13 år som sjef.

– Ja, jeg har jo åpenbart opplevd vanvittig mye bra musikk. Spesielt inntrykk har det gjort å bli så rørt av språk jeg ikke forstår. Det kan komme overraskende. Men generelt mange sterke musikalske opplevelser. Så er det jo klart at vi jobber med musikere som kommer fra land som er veldig annerledes enn Norge, så… Jeg vet ikke hvor konkret jeg skal være.

– Du kan gjerne være konkret.

– Temaene vi har er sjeldent kontroversielle, men vi har allikevel opplevd å være involvert i kontroverser. Et år hadde vi invitert Emir Kusturica, noe som skapte en del bråk for oss. Han hadde vunnet gullpalmen i Cannes og er en enorm kunstner, men har en god del kontroversielle meninger og utsagn på baken. Han har et band, The No Smokin Orchestra, som vi booket.

For en festival som jobber frihet og likhet, er en del av hans utsagn vanskelige å svelge. Det var tøft. Andre mindre kontroversielle, men rørende opplevelser var for eksempel da vi hadde en kvinnelig artist fra Irak som spilte i kulturkirken Jakob. Hun var nervøs. Det var første gangen hun spilte i Norge. Hun er en kontroversiell sanger, mye fordi hun flyktet til USA fra Irak. Det er ikke lett å være kvinnelig artist i Irak. Da hun kom inn i kirken, reiste hele kirken seg opp og klappet non-stop i fem minutter. Føltes det som. Det var som om hun kom hjem.

Det er også flere store brasilianske artister som tror de skal komme til et lite publikum, men som blir møtt av et folkehav som kan sangene deres og synger med. Det setter inntrykk. Det er også gøy når vi ser at artister vi booket før de ble kjente, plutselig står på de største scenene i verden.

– Det betyr jo at dere gjør noe riktig. At dere løfter frem artister som fortjener å bli løftet frem.

– Absolutt. Og det er et av Oslo World sine viktigste mål.

• Les også: Norges ukjente humorkonger med musikkfestival på Kampen

– Musikkbransjen her er hvit og homogen

– Hva er dette? Jeg peker på veggen bak henne.

– Det er presseveggen vår. Alt som har blitt skrevet om oss så langt i år blir klippet ut og hengt der. En veldig viktig del av vår jobb er å promotere artister fra andre land her i Norge. Musikkscenen i Norge er alt for homogen.

I England, Frankrike og Spania er det annerledes, kanskje fordi migrasjonen kom tidligere dit. Samfunnet er også mer sammensatt enn i Norge. Nå er jo det i endring også her, men musikkbransjen her er hvit og homogen.

Og det er én ting. En annen ting er at pressen gjerne skriver om de man har hørt om før, og de som har mest «suksess» fra før. Så vi jobber for å få definisjonsmakta til å snu det verdensbildet. Det finnes vanvittig mye god musikk som aldri når ut til norske lyttere. Og det vil vi gjøre noe med.

– Vi har truffet en nerve

– Lykkes dere med det?

– Det er ingen andre som gjør det vi gjør i Norge. Å drive en urban musikkfestival som kan løfte opp artister så de kan bookes oftere til større festivaler. Men i år merker vi at det er stor interesse for programmet. Selv om man ikke har hørt om artistene i for eksempel Mzanzi pride, så har vi alle et forhold til pride.

Så folk relaterer til det. Og ja, jeg synes vi klarer det. Vi har truffet en nerve, tror jeg. Billettsalget går bra. Erfaringen vår gjør at vi kan jobbe målrettet. Vi bygger stein for stein. Samtidig tar det tid. P3 og lignende kanaler har mye makt blant unge, og de spiller for det meste veldig lite variert musikk.

– Og det er jo nesten de unge som er viktigst å nå ut til?

– Det er de under 25 som er de store svampene for musikk. De formes av musikk. Derfor er det veldig synd at de ikke eksponeres for mer variert musikk. Hva kan vi gjøre for å nå et så ungt publikum? Det er noe vi må jobbe målrettet mot fremover.

• Les også: I ly av sommerferien åpnet utestedet Ensjø Musikkscene dørene. – Før du vet ordet av det, så er Ensjø det nye Grünerløkka

Verden er større enn Norge

– Kan du oppsummere festivalen?

– Da vi startet i 1994, så var det en festival som jobbet mot en økende rasisme. Det er det også den dag i dag. Det er et eller annet usolidarisk over måten vi lever i Norge. Det er derfor viktig for oss å vise at verden er større enn Norge. Det bor faktisk folk i Syria som lager musikk. Det finnes så mye mer der ute enn det som skrives om i avisene.

Blant de største artistene under årets Oslo World, finner vi Estrella Morente. Hun har vært i Oslo før, da hun åpnet Oslo World 2007. Det er over 10 år siden. Noe av grunnen til at hun ikke er så stor i Norge er at hun har en veldig spansk sound.

Hun synger også på spansk, noe som hindrer henne i å nå ut i like stor grad som engelskspråklige artister. Hun er kjent for å ha fornyet flamencoen, og hennes far, Enrique Morente, var også en kjent artist. Vi forventer et show fullt av patos og nydelige harmonier når Estrella Morente avslutter festivalen søndag kveld.