Historien om Grünerløkkas gentrifisering: Fra upretensiøst og brunt, til en bydel som strutter av selvtillit og utesteder

Tov Erlend Øyan (41) husker godt da han var gammel nok til å drikke øl på Grünerløkkas brune puber på slutten av 90-tallet. Øyan gikk på Foss videregående skole ved Birkelunden, og hans barndoms dal Grünerløkka så meget annerledes ut enn i dag.

Med unntak av tre velbrukte steder på øvre Grünerløkka: Noahs ark har vært mer eller mindre uendret siden åpningen på tidlig 90-tall. Her kan du fortsatt spise bakt potet og tyrkisk grillmat til halvlitere med øl. Tamara, som åpnet i 1989, har heller ikke gjennomgått de store endringene. Naboens pub holder også stand for stamkunder og andre interessenter.

— Vi pleide å spille biljard på Naboens pub i storefri, minnes Øyan, som har satt seg spesielt godt inn i Grünerløkkas historie gjennom jobben som Oslo-guide. Han har bodd i bydelen siden han var fire år, og bor her fortsatt.

— Jeg vil si at Grünerløkkas forandring startet på den tiden jeg gikk på Foss. Da var alt veldig upretensiøst og brunt. Stedene hadde plass til de som hadde vært i drikkegamet lenge og de som nettopp hadde blitt gamle nok til å nyte utelivet, sånn som meg selv.

— Men det var også noen vanlige kafeer her. De utga seg ikke for å være noe annet enn det de var.

Et eksempel er Min Kafe som lå i Thorvald Meyersgate 36 der Mucho Mas ligger i dag. På 90-tallet var det ikke meksikanske artefakter som preget interiøret. På Min Kafe var det gulnet trepanel på veggene, blondegardiner og salg av rundstykker med gulost og paprika fra disk som gjaldt.

Startskuddet for kommersialiseringen

Øyan husker spesielt en nyetablering som skjellsettende for ham selv og hans samtidige løkkaværinger. På midten av 90-tallet åpnet Fru Hagen i Thorvald Meyersgate, rett ved Olaf Ryes plass:

— Alt endret seg etter det. Fra da av fikk folk øynene opp for det enorme potensialet som fantes i Grünerløkkas førsteetasjer. Det var mye billigere å leie her enn andre steder. Jeg mener det var denne endringen som ga startskuddet til den selvtilliten byen vår strutter av nå.

Samtidig kom det flere feilslåtte satsninger, understreker Oslo-guiden:

— Det var en periode det åpnet steder på Grünerløkka som egentlig skulle ligget på Solli plass.

En annen som husker godt da Fru Hagen kom til Grünerløkka, er Christopher Haanes (56). Han har fulgt utelivet på Grünerløkka tett som trofast kunde.

— Kommersialiseringen startet med Fru Hagen. Jeg husker at det kom busslaster og maxitaxier med folk dit. Mange av dem så livredde ut. For folk på vestkanten var Grünerløkka et farlig sted som hadde rykte på seg for å være slum, sier Haanes.

— Men de kom seg til Grünerløkka, de livredde vestkantfolkene, og med det steg prisene. Stedene på østkanten gikk fra å være en del av subkulturen med kulturell kapital til å handle kun om kapital.

Den britiske båtbyggeren

Jan Vardøens Bar Boca var på plass omtrent samtidig som Fru Hagen. I et intervju med D2 fra 2020 har den britiske båtbyggeren og gründeren problemer med å ramse opp alle stedene han har vært med på å starte, men anslår at det er et sted mellom 10 og 20. 

På Grünerløkka har han hvert fall stått bak Rockabilly-butikken Los Lobos, Nighthawk Diner, delikatessebutikken Hotel Havanna, det franske spisestedet Bistro Brocante, isbaren Zanzibar, det meksikanske spisestedet Mucho Mas, pizzarestauranten Villa Paradiso og Tiki-baren Aku Aku, i tillegg til Bar Boca. Under halvparten av stedene lever fortsatt, og det har blitt kjede av Villa Paradiso.

Da Vardøen flyttet til Grünerløkka på midten av 90-tallet skulle han bli musiker og forfatter, forteller han i et intervju med Aftenposten fra 2015. Grünerløkka var grått på denne tiden, sier han til Aftenpostens journalist:

«Det var asfalt og betong, alkiser og junkier. Heldigvis møter jeg de samme folkene i parken i dag. Det ville vært veldig kjedelig om området ble helt hvitsnipp.»

Sterk kredibilitet

Haanes har støttet opp om Vardøens Bar Boca fra åpningen, men nå, etter mange år, er han ferdig med stedet for godt:

— Bar Boca er i likhet med Lorry et utested som hadde veldig sterk kredibilitet, men da de utvidet stedet for å tjene mer penger, døde det for min del.

— Det er ikke helt dødt, men det er langt fra hva det var. Det gikk fra å være THE bar til å være A bar, sier Haanes og legger til at hans inntrykk er at Boca tidligere ville ha øldrikkende stamgjester, men at det foretrukne nå er unge mennesker som kjøper dyre drinker. Det beste må være å ha et sted som kan romme alle typer mennesker, mener Haanes:

— Sånn var Boca på sitt beste. Det kunne for eksempel komme en dame på 65 som drakk litt mye utover kvelden, men som var morsom og rar å prate med. Det skjer noe med takhøyden når man ikke rommer mangfoldet lenger. Nå krever vi plettfri vandel av hverandre og blir for lett krenket. Det er ikke plass til lek og tullball lenger.

— Når det handler mest om penger, blir utesteder et leveringssted for dyre drinker fremfor et sted jeg vil være. Jeg står for det, selv om den holdningen der gjør meg til en gammal grinebiter, legger han til.

Haanes vil gjerne komme med en hyllest til bartenderen Jesper Lind, som jobbet mange år på blant annet Bar Boca, i det som for Haanes var den aller beste tida på baren. Lind tok livet sitt i april i fjor.

— Jeg skulle ønske det var flere bartendere som ham, sier Haanes.

Ikke alle er enige i at Bar Boca har tapt seg så voldsomt. Baren er fortsatt populær og nylig åpnet vinbaren Fat City vegg i vegg. Aftenpostens anmelder ga blant annet stedet terningkast fem.

Kampanjen mot kjedene

I november 2020 hang det plutselig plakater i vinduene på nisjestedene på Grünerløkka. Egon åpner kanskje snart, sto det i vinduet til restauranten Bass. Winther Blomst var prydet med Mcdonald’s logo. Et slags nødskrik om at kjedene må holde seg unna. Da Mcdonald’s åpnet i Thorvald Meyersgate var det ville protester, forteller Oslo-guide og Grünerløkka-beboer, Tov Erlend Øyan.

— Men nå mener jeg stedet er godtatt som en del av gatemiljøet, sier han.

Omtrent samtidig som plakatene mot de store kjedene ble hengt opp, kom gründerfabrikken Askeladden inn på Grünerløkka. Askeladden er nå verdt en milliard kroner, skrev Dagens Næringsliv i februar i år.

Da Natt&Dag skrev en sak om Askeladdens nyetableringer på Grünerløkka valgte de tittelen: «Dette er storpolitikken som puler de små bedriftene i ræva».

Det stemmer i hvert fall at Askeladden har tatt for seg av Thorvald Meyers gates næringslokaler mellom Birkelunden og Olaf Ryes plass. Stedene har korte navn som tannlegen Blid, frisøren Cutters, legekontoret Dr.Dropin, massasjesalongen Squeeze og pizzastedet Digg. 

Kaffebaren Kopp, som skulle gi beboerne billig kaffe i Fru Hagens gamle lokaler, ble raskt lagt ned. Litt lenger ned på Grünerløkka har veterinæren Petrus og skjønnhetssalongen Olio Beauty funnet sine plasser. Sistnevnte tok over lokalene til Ramona skosalon, som la ned etter 92 års drift.

Kundene bestemmer

Askeladden-gründer og administrerende partner, Martin Schütt, sier til Vårt Oslo at det er «kundene som bestemmer hvor de etablerer seg». Han vektlegger at det er mange på Grünerløkka som setter pris på stedene de har åpnet i bydelen. 

Grunnen til at Askeladden har valgt å gå tungt inn på akkurat Grünerløkka, er troen på at stedene deres kan gjøre livet bedre for kunder, ansatte og samfunnet for øvrig, forteller Schütt:

— Det, i kombinasjon med å hjelpe gründere med å lykkes, er vårt samfunnsoppdrag.

Øyan er ikke veldig begeistret:

— Konseptene til Askeladden er kanskje vellykkede om de bare tenker på bunnlinja, men de vanner jo ut områder som Grünerløkka. Det er en generisk businessmodell som gradvis fjerner egenarten til bydelen, sier Øyan.

Askeladden-gründer Schütt sier at målet deres er å bidra positivt til folks liv, men at de dessverre ikke alltid klarer å treffe alle. Han ser ikke bort ifra ytterligere ekspansjon på Grünerløkka, men det foreligger ikke konkrete planer.

— Det er mange hundre butikker og restauranter på Løkka. Vi har seks av dem. Personlig tenker jeg det burde være plass til flere, sier Schütt og legger til at Askeladden vurderer «hundrevis av bransjer hvert år».

Gårdeieres ansvar og forbrukermakt

Men Øyan er ikke utelukkende negativ til kjeder i bydelen sin, forteller han:

— Jeg tenker at gårdeierne har et stort ansvar. Og vi som bor her må legge igjen penger på stedene vi vil ha rundt oss. Men personlig var jeg nok enda reddere for at Grünerløkka skulle miste sjelen sin da jeg var yngre. Nå tenker jeg at nisjebutikkene og kjedene må leve i symbiose. Gentrifiseringen var Grünerløkkas tenåringsperiode. Nå er bydelen voksen og robust, sier han og legger til:

— Når kjeder etablerer seg her i Thorvald Meyersgate, vil nisjekonseptene bare flytte noen gater lenger unna. De dør ikke ut. Konseptene som kommer hit nå, må være kuraterte og veloverveide. Du kan ikke slenge inn hva som helst her, da forsvinner du raskt. Det løser seg selv. Grünerløkka endrer seg kledelig uten å miste seg selv.

Kjøpesenterfølelsen

Haanes ønsker ikke kjedene velkommen i symbiose med nisjestedene. Han nevner flere utesteder han har vært på der han får følelsen av å være på et kjøpesenter, fordi kapitalistiske krefter er det drivende for eierne. Askeladdens inntog vis-à-vis Bar Boca beskriver han som sjelløst.

— Når steder mister hjerte og kredibilitet, er det ikke noe igjen. Samtidig tenker jeg at gentrifisering mest av alt fører til at de gode stedene dyttes bort fra pengeflommen. Nå har jeg flyttet helt til Bøler og venter med spenning på at det åpner noe her i en bakgate eller et hull i veggen, sier Haanes og legger til:

— Inntil videre har jeg beveget meg bort fra Thorvald Meyersgate. Hvis jeg er på Grünerløkka drar jeg heller opp til Albatross på Torshov.