La meg si det først som sist. 52 kirkebesøk på ett år er nokså mange, særlig når man skal ta bilder og skrive noe vettugt om dem hver eneste uke i tillegg. Gjennom denne reisen har jeg til tider vært fra meg av begeistring, jeg har vært sinna, glad, forundret og akkurat i øyeblikket er jeg litt lei.
Kirkebesøk har, på tross av vifting med heilagarmer og vakre glassmalerier, blitt rutine. For selv om ordene gir gjenklang og rommene er fine, så er det ikke alltid disse kirkebesøkene gir meg så veldig mye. Jeg savner den svake summingen av zikr, latteren når vi går feil vei i en dans, den rene kjærligheten i blikkene. Sufiene mine. De som snakker til hjertet mitt, og som ikke bryr seg om synder og skrifter og misjon.
1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker
1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker
Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.
Tidebønn vekket stillheten
Det finnes veldig mange ord i verden, og jeg er en av dem som er glad i å bruke dem. Jeg krangler på nettet og kaster meg ut i de villeste debatter. Hør på meg! Lær av meg! Lær til meg! Og jeg er veldig heldig. Jeg er omringet av mennesker som både hører på meg og som utfordrer meg og lærer meg veldig, veldig mye. Akkurat slik denne reisen inn i kirken har lært meg veldig mye.
En tornekrans er utsmykningen bak alteret i Bøler kirke. Foto: Kjersti Opstad
Hodet mitt har blitt større. Kunnskapen utvidet. Det er bare det at ordene ikke alltid når helt inn. De vekker ikke hjertet mitt opp. Og jeg savner den sangen som gjør det. Jeg er heldig som vet hvor det finnes. Skattekammeret mitt.
Annonse
Men akkurat da, når jeg er litt lei, når rutinen har innhentet meg, så møter jeg daffende opp i kirka en helt vanlig torsdag klokka 13. Og der inne i en halvsirkel rundt et lite alter, omringet av områdets eldre garde, så finner jeg den igjen i et lite øyeblikk. I kirken også. Den stillheten inni meg selv som er så innmari god og vakker. Jeg har vært på tidebønn i det jeg tror er Oslos nyeste kirkebygg, Bøler kirke.
Som å gå inn i en katedral
Tidebønn er en gammel tradisjon i kirken. Og den er viktig særlig i den katolske kirken, men også i den norske kirken praktiseres det tidebønner. Og når jeg har leita etter steder jeg kunne besøke så har jeg lagt merke til at at tidebønner er et tilbud mange kirker i Oslo har. Bøler er en av disse.
Glassmalerier dominerer den ene veggen i kirken. Foto: Kjersti Opstad
Bøler kirke ble bygget i 2011. Og den ble da bygget akkurat på samme plassen der det i 50 år hadde stått et midlertidig kirkebygg. Dagens kirke er et resultat av en arkitektkonkurranse, der Wikipedia oppgir at et prosjekt kalt "punctus contra punctum" vant. Bak det prosjektet stod Hansen/Bjørndal arkitekter og Trifolia Landskapsarkitekter DA.
Når jeg nærmer meg kirkebygget så ser det først nokså kjedelig ut. Akkurat slik de fleste nyere bygg gjør. De ligner liksom på hverandre og overgår hverandre i å se grå og boksete ut. Men så kommer jeg nærmere. De har glassmalerier i porten, og når jeg går under dem, så er det som om jeg går inn i en egen katedral. En utendørs katedral hvor veggene er skapt av kirkebygget og av naturen selv.
Et aldri så lite wow unnslipper mine lepper. Når man bare går nær nok så kan moderne bygg være både spennende og eventyrlige. De også.
Jukser litt med Google og Wikipedia
Jeg vet ikke hva som venter meg. Hva er tidebønn? Igjen tyr jeg til Wikipedia. Av og til skryter jeg til min datter om at jeg gikk på universitet før man hadde Wikipedia å tyvtitte på. "I knew shit", for å si det på et språk ungdommen forstår. Men det var den gang.
Bibelversene som pryder veggene i Bøler kirke er hentet fra Det nye Testamentet. Foto: Kjersti Opstad
Nå er jeg hjelpeløs uten Google, og i dag forteller de meg heldigvis at tidebønn er de offisielle tidspunktene for bønn utenom tidene for messe og den guddommelige liturgi. I den katolske og den ortodokse kirken finnes det oppsatte tidspunkter hvor disse skal finne sted. Det er opprinnelig åtte kanoniske tider, som går tilbake til før St. Benedikts retningslinjer, som i sin tur er basert på en romersk måte å dele inn dagen på.
I den romerskatolske kirken ble dette fastslått ved konsilet i Trent. Etter andre Vatikankonsil ble tidebønnene endret en del, slik at det ikke lenger er obligatorisk å be ved alle åtte tider. Det samme gjelder klostre og kommuniteter i andre trossamfunn. Alt dette forteller Wikipedia, men sier ingenting om hvordan vår lutherske kirke gjør dette med tidebønner. Men jeg tror jeg har vært på en middagsbønn.
Må ha sett ut som en turist
Vi får utdelt et lite hefte og en salmebok og setter oss i en ring i et lite sidekapell. Når jeg går inn i kirken, ser jeg at de som nå kommer inn og sitter sammen med meg, hygger seg sammen i kafeteriaen som ligger rett ved kirkesalen. Gjennomsnittsalderen er høy, svært høy. Og jeg skiller meg ut på flere måter. Ikke minst fordi jeg, før vi begynner, vandrer rundt i det vakre kirkerommet og tar bilder av det jeg ser.
I gulvet finner jeg tre glassfliser med inskripsjoner som må foreviges. Jeg er ingen fotograf, og må ha flere forsøk før jeg får et bilde av alteret som ikke er skeivt. Jeg finner et kors som står ensomt og forlatt ved siden av alteret, og hvordan får man egentlig til å ta bilder av et galleri? Jeg må se ut som en forvillet turist som har kommet bort fra mitt følge og som nå går rundt på måfå og knipser bilder i Bøler kirke.
Stillheten er en gave
Men så kommer de inn, en etter en, kafeteriafolkene. Vi er mange. Så mange at det flere ganger hentes frem flere stoler og salmebøker til det lille sidekapellet og når alle har kommet seg på plass så begynner vi. En fastlagt åpningsbønn og en salme. Ord som sies og svares. Og så stillhet.
Stein, glass, metall og tre har alle en fremtredende plass i Oslos nyeste kirkebygg, Bøler kirke. Foto: Kjersti Opstad
Lystenning. Bønn. Kontemplasjon. Enkelhet. Tid til å oppleve det man opplever. En mangelvare i vårt stressende samfunn. Og jeg kjenner at det gjør godt. At det er dette jeg har savnet i de siste kirkebesøkene mine. Stillheten. Tiden til å vende blikket innover.
Vi er ikke der lenge. 15 minutter maks, men vi er der lenge nok. Lenge nok til at stillheten får gripe tak i meg. Lenge nok til å komme hjem igjen. På plass. Inne i meg selv. For det er i de små enkle opplevelsene jeg finner tilbake, ikke i de store spektakulære. Ikke det, de gir meg mye de også.
Vifting med heilagarmer og vakre seremonier har helt klart sin sjarm. Det er gøy å få overvære og få oppleve, men når de gir meg enkeltheten og stillheten, så gir de meg meg selv. Og det er en større gave.
