– DEN så du ikke komme, motherfu**** brystkreftsatan

Det fins ingen fasit på hvordan man skal takle beskjeden om at man har fått en alvorlig diagnose. Det har med familiesituasjon, hva slags folk du har rundt deg, og ikke minst hvem du er å gjøre med.

– Jeg er heldig som har flotte folk rundt meg, både familie og venner, sier Ingvild Smørvik.

Til tross for at brystkreft er den mest vanlige kreftformen blant kvinner, så tenkte Ingvild som de fleste andre kvinner. Dette rammer ikke meg. Det rammer bare noen andre. Men sånn ble det ikke.

– Da jeg forsto at det handlet om meg

I begynnelsen av juli hadde familien på fire leid seg en hytte i Lyngdal. En kveld tok Ingvild seg en dusj, og i speilet ser hun et søkk på siden av venstre bryst. Omtrent på størrelse med to fingre.

– Det så som om puppen hadde punktert, forklarer hun.

Ingvild funderte på hva dette kunne være. Før de dro på ferie, satte hun ny personlig rekord i markløft og sa til seg selv at dette antageligvis bare var en strekk.

– Men allerede da kjente jeg på en uro. Det var nok underbevisstheten som spilte meg et puss.

Etter at Lyngdaloppholdet var avsluttet, dro mann og barn videre på ferie, mens Ingvild dro hjem for å jobbe. Søkket ble ikke borte, og klumpen i magen ble større og større. Hun hadde lest en artikkel på nettet som forteller at kuler ikke er det eneste tegnet på at noe kan være galt.

– Jeg gjorde det legen min sier at jeg ikke skal gjøre, jeg googlet.

Heldigvis kom hun over en seriøs side der hun kunne bestille undersøkelse, og time fikk hun allerede to dager senere.

– Vi har ledd og ledd, grått og grått

Ingvild husker godt hva som skjedde da hun ankom klinikken, som skulle gjennomføre sjekken. Hun sto i bar overkropp da radiologen kom inn. Uten å vite noe sier kvinnen bak munnbindet "Det er venstre bryst vi skal sjekke, ikke sant?"

– Det oppfattet jeg ikke som noe godt tegn, sier Ingvild.

Senere i undersøkelsen bekrefter legen at dette ikke så helt lovende ut. Det ble bestemt at de skulle opprette en hastesak og en vevsprøve skulle sendes inn. For å avgjøre hva slags kreft dette var.

– skal dere ikke først finne ut OM jeg har kreft da? spurte tobarnsmoren.

Det trengte de ikke.

Legen begynte å snakke om pakkeforløp og veien videre. Ingvild klarte ikke å ta dette inn over seg, hun forsto ikke at det var henne legen snakket om. Hun som trente, ikke røyket, nesten ikke drakk og som stappet i seg stangselleri hver dag! Hvordan var dette mulig.

– Dette er ren uflaks", forklarte legen.

Å være hjemme alene den helgen fristet ikke, men Ingvild ville ikke at resten av familien skulle avbryte ferien. På telefonen fikk hun tak i bestevenninnen, som satt i bilen på vei til hytta. Hun bråsnudde og dro hjem til Ingvild i stedet.

– Helsevesenet er fullpakket av engler

Familien kom hjem på søndag, og da fortalte hun hvor landet lå. Ektemannen Thomas deler mye av hennes syn på livet, og begge bruker humor som en lynavleder.

– Ungene (12 og 15) har fått vite alt, om enn i en barnevennlig versjon.

45-åringen, som til daglig jobber som kommunikasjonsrådgiver i NAV, forklarer hvorfor hun med jevne mellomrom har valgt å dele historien sin til en utvalgt gruppe mennesker på Facebook;

– Jeg ville ta regi over hva som kom ut og på hvilket måte dette skulle skje. Jeg har alltid brukt skriving som terapi, så også denne gangen. Jeg sparer nok samfunnet for mange psykologitimer når jeg deler denne historien, ler hun.

Hun var på Tusenfryd sammen med ungene da telefonen ringte. Hun visste at beskjeden kom til å være nedslående. Hun hadde ondartet brystkreft. Hun var forberedt og klarte å holde masken.

– Vanligvis er jeg ei pingle når det kommer til karuseller og sånt, men rett etter telefonen fra Aker sykehus, tok jeg Speedmonster med en gang. Ungene ble skikkelig imponert, smiler hun.

Når samtalen dreier inn på hvordan helsevesenet har tatt hånd om henne, er svaret at hun er helt lamslått av hvor godt hun har blitt fulgt opp.

– Venting er tyngre enn jeg forestilte meg

Allerede ni dager etter at diagnosen var stilt, lå hun på operasjonsbordet på Aker sykehus sitt brystkreftsenter. Det var også denne dagen hun virkelig forsto at det var henne dette handlet om - at hun var en kreftpasient. Den dagen ble det mange tårer.

– Folkene jeg har møtt i helsevesenet siden jeg ble syk er proffe, empatisk og veldig hyggelige. At legene ikke forstår humoren min, lever jeg greit med, smiler hun.

Ingvild forteller om en spesiell episode etter operasjonen. Tanker og følelser svingte mye og var kanskje mer negative enn positive. Da sa en kreftsykepleier noe til henne som gjorde inntrykk;

"Imens du planlegger din egen begravelse, planlegger vi for at du skal bli ei 99-år gammel dame."

– Det var mye sant i det hun sa, og det var med på å løfte meg opp akkurat da jeg trengte det.

Etter tolv dager kom et tilbakeslag. Legene hadde ikke klart å fjerne all kreften, så det ble nok en operasjon. Dette er ifølge Ingvild ikke uvanlig, men det var et slag i trynet, som hun sier.

– Jeg visualiserer sykdomsbildet som en boksekamp. Akkurat nå leder jeg 4-1, Rosa fuckings sløyfe Vålerenga 4 - brystkreft 1!!

– Du har kødda med feil pupp!

Etter operasjon nummer to kommer en periode med små seire i kampen for å overvinne brystkreften. Hun fikk tilbud om å være med i en studie, noe hun selvfølgelig takket ja til.

Midt i september kom beskjeden hun håpet på, men ikke helt turte å tro på. Ingvild slapp cellegift. Midt oppe i alt beskriver hun dette som å vinne i lotto. Til tross for at hun også skal gjennom en hormonkur som kommer til å kaste henne inn i overgangsalderen.

Hun skal etter hvert gjennom stråling, fem dager i uka. Fem uker på rad. Det blir både tøft og slitsomt, men gleden over å slippe cellegiften overvinner dette akkurat nå.

– Jeg ser på det sånn at det å få stråling blir jobben min fremover, forklarer hun,

En annen positiv ting er at Ingvild får lov til å trene igjen. Hun er glad i å trene, men har ikke fått lov til det på lenge. 17. september er hun endelig i gang igjen, og det føles veldig godt.

Legene har sagt trening kan bidra til at hun takler perioden med stråling bedre, det burde være motivasjon god nok. Som om hun trenger det liksom.

– DEN så du ikke komme, motherfu**** brystkreftsatan

Ingvild vil snakke mer om hvorfor hun deler. Hun gjør det både for egen del og for å sette fokus på saken. Når hun setter ord på det hun opplever er det med på å ufarliggjøre situasjonen litt. Hun bruker mye humor, men uten at det sårer og alvoret blir borte.

– På tunge dager, og de er det noen av, kan jeg sette meg og lese gjennom all støtte og likes. Det er som å legge seg på en kjempestor og myk dyne, forklarer Ingvild.

Tilbakemeldingene hun har fått på Facebook og Twitter har vært overveldende. Det gjør at hun ikke føler seg alene, men at hun har mange støttespillere som bryr seg.

– Jeg vet at jeg har en reell heiagjeng som vil meg vel. Folk rundt meg kan gjøre små ting som betyr veldig mye for meg. Jeg tror jeg har blitt flinkere til å sette pris på sånt, filosoferer hun.

Det er kanskje et pussig sammentreff at årets Rosa Sløyfe-aksjon hos Kreftforeningen handler om nettopp brystkreft - og forskning på persontilpasset behandling. Det er akkurat dette Ingvild står oppe i nå.

– Et eksempel på dette er at jeg slipper cellegift. Går man noen år tilbake i tid, klarte ikke legene å differensiere innsatsen, da ble det ofte full pakke på alle pasientene, forklarer Ingvild.

Mange kvinner får smertefulle senskader etter kreftbehandling som kunne vært unngått dersom behandlingen var mer tilpasset den enkelte,

– En fysiker, en radiolog og en kreftlege har dette som jobb

9 av 10 brystkreftpasienter i Norge overlever sykdommen og blir friske. Allikevel er Ingvild opptatt av at kvinner, unge som gamle, må passe på seg selv.

Hun har blitt fortalt av flere leger at dersom hun ikke hadde handlet så raskt som hun gjorde, kunne dette sett ganske annerledes ut. Hun er opptatt av at kvinner skal kjenne sin egen kropp. Det var avgjørende for henne.

– I stedet for å instagramme kroppen din burde du heller mammografere puppen din, sier Ingvild med et smil. #sjekkdeg !!